De kjødelige lyster, som strider mot sjelen
Betraktninger fra 1 Peters Brev (32) 

«Mine kjære! Jeg formaner dere som fremmede og utlendinger, at dere avstår fra de kjødelige lyster, som strider mot sjelen», 1 Peter brev 2:11.

Når Peter kaller dem han sender brevet til for «fremmede og utlendinger», betyr ikke det at de var utlendinger slik vi oftest definerer det. Det han mente var at vi som er kristne er utlendinger her på jorden.
Stedet vi oppholder oss er ikke vårt rette hjem. Vi venter på stedet med de faste grunnvoller, Det nye Jerusalem – dvs. Himmelen. Abraham, som var stamfaren til hebreerne, som senere ble kalt Israels folket, var en troens mann. Om ham står det følgende:

     «Ved tro var Abraham lydig da han ble kalt, så han drog ut til det sted han skulle få til arv. Og han drog av sted uten å vite hvor han skulle komme. Ved tro levde han i løftets land som i et fremmed land. Han bodde i telt sammen med Isak og Jakob, som var medarvinger til det samme løfte. For han ventet på staden med de faste grunnvoller, den som har Gud til byggmester og skaper», Hebr. 11:8-10.

Vi legger merke til følgende: Han levde i løftets land som i et fremmed land – Han levde i telt – Han ventet på staden med de faste grunnvoller. Denne staden, Det Nye Jerusalem finner vi omtalt bakerst i Bibelen vår: «Og jeg så en ny himmel og en ny jord. For den første himmel og den første jord var veket bort, og havet er ikke mer. Og jeg så den hellige stad, det nye Jerusalem, stige ned ut av himmelen fra Gud, gjort i stand som en brud som er prydet for sin brudgom. Fra tronen hørte jeg en høy røst som sa: Se, Guds bolig er hos menneskene. Han skal bo hos dem, og de skal være hans folk, og Gud selv skal være hos dem og være deres Gud.

Han skal tørke bort hver tåre fra deres øyne. Og døden skal ikke være mer, og ikke sorg, og ikke skrik, og ikke pine skal være mer. For de første ting er veket bort. Og han som satt på tronen sa: Se, jeg gjør alle ting nye! Og han sier til meg: Skriv! For disse ord er troverdige og sanne», Johannes Åpenbaring 21:1-5.

Tenk å engang bli innbygger i en by hvor Gud skal bo hos oss! Tenk å skulle få oppleve å bo på et sted «hvor rettferdighet bor» (2 Pet. 3:13) et sted hvor det ikke finnes død, sorg, skrik eller pine! Og alt vi behøver å «gjøre» for å komme dit, er å tro på Gud, og på Hans Sønn Jesus Kristus, som Gud sendte for å dø for våre synder. «Den som tror (ikke på hva som helst, men) på Sønnen har evig liv», Joh. 3:36.

Når jeg spør mennesker om hva de tror som er på den andre siden, altså, etter døden, får jeg veldig ofte til svar: «Det er det ingen som vet, for det er ingen som har kommet tilbake og fortalt oss det.» Da må jeg fortelle om en mann som kom tilbake, Paulus. Han ble nemlig tatt opp til himmelen og kom tilbake derfra.
Paulus skriver om seg selv i tredje person, og sier følgende: «Jeg kjenner et menneske i Kristus – om han var i legemet, vet jeg ikke, Gud vet det – en som for fjorten år siden ble rykket like inn i den tredje himmel.» «Han (Paulus) ble rykket inn i Paradis og hørte usigelige ord, som det ikke er tillatt for et menneske å tale», 2 Kor. 12: 2,4.

Gud ønsker at alle mennesker skal komme til tro på Jesus Kristus: «han som vil at alle mennesker skal bli frelst og komme til sannhets erkjennelse», 1 Tim 2:4.
Dette er eneste mulighet vi har til å slippe unna den kommende dom for «Den store hvite trone», Åp 20:11.  Det er ikke bare at Gud ønsker vi skal bli frelst, men han befaler det også! Men da må jo dette

være veldig viktig da! «Etter at Gud har båret over med uvitenhetens tider, BEFALER han nå alle mennesker alle steder, at de skal omvende seg», Apg 17:30. Hvorfor? «For han har fastsatt en dag da han skal dømme verden med rettferdighet. Dette skal skje ved den mann som han har utvalgt til det, etter at han har gitt FULLGODT BEVIS for alle ved å oppreise ham fra de døde», Apg 17:31.
Hvis ikke vi følger denne befalingen, omvender oss, og tror på Gud, ja da har ikke Gud noe mer ansvar for utfallet. Han har gjort alt som skal til, ved at Han til og med gav sin Sønn for å redde oss.

Dette er alvor! «Hvordan skal vi da unnfly om vi ikke akter på så stor en frelse?», Heb 2:3.
Men, sier noen: «Hvordan gjør en dette?  Og, jeg er så redd for at det ikke holder». Det er noe sant i det, for hvis en forsøker å forbedre seg selv, altså prøve å bli et bedre menneske, slik at Gud blir fornøyd, ja da holder det ikke. Det vi skal gjøre er å vende oss til Gud, og la han ta seg av saken!

Når Paulus kom til den hedenske byen Thessaloniki, i Hellas, forkynte han evangeliet for dem. Resultatet forteller han om i første brevet til Tessalonikerne: «Dere omvendte dere til Gud fra avgudene, for å tjene den levende Gud, og vente på hans Sønn fra himlene – han som Gud oppvakte fra de døde, Jesus, han som frir oss fra vreden som kommer», 1 Tess 1:9-10.

Det stod her: «Dere omvendte dere til Gud fra avgudene.»   I en annen oversettelse står det: «Dere vendte dere til Gud fra avgudene.»  Her ser vi en nyanse: Omvendte – vendte. Det betyr egentlig det samme. Det de gjorde var altså å vende seg til Gud fra avgudene. Samme «oppskriften» på frelse gjelder i dag. Å vende seg til Gud innebærer følgende:
* En begynner å lytte til Gud – Hva sier han egentlig?  Ja, det finner vi i Bibelen.
* En begynner å tro på Gud – En tror det han har sagt, og det finner vi i Bibelen.
* En begynner å påkalle Herren – Løftet til oss er: «Hver den som påkaller Herrens navn, skal bli frelst», Rom 10:17

«Men hvordan kan de påkalle en som de ikke er kommet til tro på? Og hvordan kan de tro på en som de ikke har hørt om? Og hvordan kan de høre uten at det er noen som forkynner?», Rom 10:14

Å høre og lese Guds ord er derfor viktig, for troen kommer av forkynnelsen som en hører: «Så kommer da troen av forkynnelsen som en hører, og forkynnelsen som en hører, kommer ved Kristi ord (Bibelen)», Rom 10:17.
———————————————————————————————————————————————
                                      En sann historie – «Trygve Sangen»

Året var 1995. Jeg hadde nettopp avtjent siviltjeneste på Blåkorsheimen på Midsund. Der ble jeg kjent med Rolf, som hadde blitt frelst. Han hadde vært rusmisbruker i mange år. Jeg arbeidet som nattevakt noen måneder, og kveldene brukte vi til Bibelstudier sammen. Rolf kjente på en nød til å hjelpe andre mennesker i liknende situasjon, og det ble til at min kone og jeg kjøpte et hus hvor vi tok imot slike som hadde det vanskelig pga. rusproblemer. Rolf ble miljøarbeider, og begynte straks å invitere mennesker som hadde rusproblemer. Det var da at vi kom i kontakt med Trygve, en mann i slutten av 60 årene. Han bodde i en bygd i Romsdal. Når Rolf og noen andre dro for å hente ham, fant de ham liggende på sofanen. Slik hadde han ligget i lengre tid. Ølflaskene og brennevins flaskene lå slengt på golvet. Og med avføring på gulvet og på klærne var det et trist syn.

Etter mye overtalelse, fikk de ham med seg. Avrusingen tok flere dager, og det var en strid tørn å få ham i badekaret. Men etter noen dager begynte ting å skje. Trygve, som nok hadde hørt evangeliet tidligere, slapp Jesus inn i livet sitt, og ble en ny mann. Han ble også med på noen møter på bedehuset i Søvika.
En uforglemmelig opplevelse var den dag han spurte om å få synge en sang. Han var faktisk en meget god sanger, og sangen han valgte, som står i sangboken på nr. 183, var selvopplevd. (Se teksten til sangen nedenfor).
Når jeg av og til synger den, husker jeg Trygve, og her hjemme kaller vi den for «Trygve sangen.» Nå er både Rolf og Trygve hjemme hos Herren.

 

             Jeg var borte ifra Herren

Jeg var borte ifra Herren, vandret blind på syndens vei,
Spurte ikke etter Jesus, som led korsets død for meg.

Ref. Å, jeg undres hvorfor Jesus, Stanset meg og opp meg tok,
Han forlot meg mine synder, skrev mitt navn i livets bok.

Ei jeg tenkte på den dagen, Jeg for tronen skulle stå
Fram for ham som rettvist dømmer, og min lønn av Jesus få.

Da til sist jeg trett av synden, adlød Jesu milde røst,
Fikk hos ham mitt arme hjerte, liv og salighet og trøst.

Ref. Å, Hvor stort at Jesus fant meg, Å, så godt å være hans!
Hvilen ved hans ømme hjerte, overgår all jordisk sans.