Vis alle ære!
Betraktninger fra 1 Peters Brev (37) 

«Vis alle ære, elsk brødrene, frykt Gud, ær Kongen!», 1 Peter brev 2:17.

For noen dager siden ble det gjort en feil av Norsk Telegram byrå. En forhåndsskrevet tale om vår kjære Kong Harald, ble ved en feiltagelse sluppet ut til media. Kongen er død, het det. I Dagsrevyen ble det forklart hva som var skjedd, og det hele ble selvsagt beklaget. Da fikk vi også høre at det er vanlig at NTB har liggende slike forhåndsskrevne artikler for en rekke kjente folk. Dette var både skremmende og tankevekkende, men Kongehuset, tok dette på en særs fin måte.

Hvis vi som «vanlige» mennesker, Ola og Kari Normann, hadde hatt en slik forhåndsskrevet tale liggende, hva ville stått i den? Mest sannsynlig ville det stått noe om barndom og ungdomstid. Valg av utdanning, hvilket yrke du og jeg hadde, om vi ble gift, og hvem vi giftet oss med, hvor mange barn vi fikk osv.

Ikke minst ville det, for mange av oss, stått noe om våre oppgaver innenfor det frivillige arbeidet, det som legges ned uten at vi får noe igjen for det, rent økonomisk. På slutten av artikkelen ville det stått noe om hva som betød mest for oss i livet, og til slutt kanskje litt om hvordan vi døde. Var det pga. sykdom, en ulykke, eller om vi bare sovnet inn stille og rolig.

Forestill deg nå at du er kommet til tampen på livet. Du vet at du bare har en kort tid igjen. Så ser du deg tilbake. Livet har gått ufattelig fort, og du spør deg selv: Hvor ble alle disse årene av? Hvorfor lever vi egentlig? Hva er det vi kjemper for, og hva er det egentlig vi oppnår? Hva er meningen med livet? Det er nemlig mange som stiller seg disse spørsmålene, og fordi de ikke finner svaret på det, så er det dessverre mange som også tar sitt eget liv.

Det finnes kun ett tilfredsstillende svar på dette: Vi trenger fellesskap med den levende Gud. Det er egentlig det vårt hjerte higer etter, uten at vi alltid vet det selv. «Alt har Gud gjort skjønt i sin tid. Også evigheten har han lagt i deres hjerte . . .», Pred. 3:11. Før vi kommer inn i den dimensjonen, ja så blir det bare hva dette livet har å gi, ikke noe mer. Som det ble sagt om en: Han hadde alt, men det var også alt han hadde. For deg som er fortsatt ung, og som normalt sett har noen år igjen å leve, du som har oppdaget tidsnok at Gud ville ha felleskap med deg, og som har omvendt deg til Gud, ja du er lykkelig.

Skulle du derimot være en av dem som har kommet til «høsten» i livet ditt, og ennå ikke kjenner Gud, så vit at Gud i himmelen kaller på deg nå. «Høsten» i livet, kan i noen tilfeller komme tidlig. Noen dør dessverre i ung alder. Gud vil ha fellesskap med deg, og han elsker deg, selv om du ikke fortjener det. Hør dette ordet fra Himmelens Gud til akkurat deg i dag: «Du har bare trettet meg med dine synder, og voldt meg møye med dine misgjerninger. Jeg, jeg er den som utsletter dine misgjerninger for min skyld, og dine synder kommer jeg ikke i hu», Jes 43:24-25. «Sommeren er forbi, høsten er til ende, men vi er ikke frelst», Jeremia 8:23

                                      Han døde for meg! En sann historie

Det var nesten blitt midnatt da nabolaget ble vekket av lyden fra sirener. Lysene ble slått på i det ene huset etter det andre, og mange så ut gjennom vinduene for å se hva som holdt på å skje ute.

Brannbiler kom kjørende i stor fart, og bråbremset fremfor et hus hvor røkskyene veltet ut gjennom vinduene. Hoveddøren til huset ble åpnet, og i løpet av sekunder kom en flokk med mennesker ut, som i all hast hadde rukket å ta på seg noe klær, noen i bare pyjamasen. Mange ville hjelpe til, eller i alle fall finne ut hva som hadde skjedd.

De fikk komme inn i naboens hus hvor de ble tatt hånd om. Brannmennene styrte sine store vannslanger mot flammene med sterkt vanntrykk. «Har alle kommet seg ut?» ropte brannsjefen.

Folkemengden så seg engstelig omkring for å se om noen flere kom ut. I noen lange minutter stod de speidende, men det var ingen flere å få øye på. Det kunne se ut som at alle hadde kommet seg ut. Plutselig kom en kvinne som brøt seg gjennom folkemengden. Hennes stemme var skjelvende og fylt av frykt. «Min datter Sandra!»  «Min datter Sandra er ennå i huset!» Tydeligvis hadde moren i huset gått igjennom hele folkemengden for å sjekke om alle hennes barn var kommet i sikkerhet. Men én manglet!

Moren skulle til å løpe inn i den brennende bygningen for å redde barnet sitt selv, men ble stoppet av en brannmann, som forsikret henne om at det var deres jobb å gå inn og hente barnet.

Moren ble mer og mer distrahert for hvert sekund som gikk. Hun kjente seg ansvarlig for at hun, midt i alt kaoset, hadde glemt datteren sin. Sandra lå fortsatt å sov, uvitende om den fare hun var i. Brannmennene så på hverandre. Huset var nå et eneste flammehav. Det var ikke et øyeblikk å miste. Snart kom hele bygningen til å kollapse. Hvem var villig til å risikere livet sitt for å redde den lille piken? Stillheten var til å ta og føle på, bare morens hulking hørtes. Endelig steg en høy mann frem. Hans svarte kappe var vellslitt, og hjelmen glinset fra de slikkende flammene. Uten et ord, gikk han ut av mengden, opp stigen, og inn gjennom et vindu, med flammer, røyk og varme.

Folkemengden holdt pusten mens de ventet i spenning for å se om han dukket opp igjen. To minutter gikk, og til sist kom brannmannen ut gjennom røken. Noen ropte og noen gråt av lettelse når de fikk øye på den lille piken, redd og forkommen, men trygt plassert under brannmannens sterke armer. Brannmannen selv ble så kraftig forbrent at han ble kjørt med ambulanse til sykehuset i all hast. Der døde han noen få dager senere.

Sandra glemte aldri at hun skyldte livet sitt til den tapre brannmannen, som mistet sitt eget liv for å redde henne. Mange ganger besøkte hun gravstedet hans, og la ned blomster på graven, som en takk for gaven som hun aldri kunne betale tilbake.

Men det denne mannen gjorde for Sandra, er også et bilde på hva Herren Jesus har gjort for deg. Han forlot sitt sted i himmelen og kom hit til jorden slik at han kunne dø på Golgatas kors. Det er den eneste måten at noen kan få evig liv – gjennom den Herre Jesu Kristi død. Han døde for å frelse deg, men du må stole på han. Bibelen sier, «For så har Gud elsket verden at han gav sin Sønn, den enbårne, for at hver den som tror på ham, ikke skal fortapes, men ha evig liv», Joh 3:16, (fra bladet: «Words of Life.»)