Hjelp til å finne himmelveien Nr. 11. 23 Nov. 2018, 7. Årgang

Til slutt: Ha alle ett sinn!
Betraktninger fra 1 Peters Brev (52)                                              

«Til Slutt: Ha alle ett sinn, vær medlidende, kjærlige mot brødrene, barmhjertige og ydmyke», 1 Peter brev 3:8.

Det ble meg fortalt en historie om noe som skjedde for ca. 45 år siden. Det var to unge menn, brødre og tvillinger som støtt og stadig kranglet og slåss. En dag ble den ene av dem angrepet av en annen ungdom, og mens han lå på bakken skulle mannen til å kaste en stor stein over ham. Tilfeldigvis kom tvillingbroren gående forbi, og i siste liten fikk han avverget noe som i verste fall kunne blitt brorens død. Til tross for stadig krangel mellom disse tvillingbrødrene var det likevel noe som holdt dem sammen.

Selv om vi som kaller oss personlige kristne kan være uenige i mangt og meget, så er det likevel noe som holder oss sammen. Dette noe, for oss som tror, er Den Hellige Ånd som blir gitt til alle mennesker som lar seg frelse.

Når Guds ord her oppfordrer oss til å ha ett sinn, betyr ikke det nødvendigvis at vi ser alle ting likt, men at vi omgås hverandre med kjærlighet og respekt og husker på at alle vi som er frelst er på vei til den samme himmel. Da vil alle etikettene plukkes av, og bare en ting står igjen. Frelsen av nåde i Jesus Kristus.

Å være medlidende er en frukt av Den Hellige Ånd. Å lide sammen med dem som har det vondt. Hebreerbrevets forfatter sier det slik: «Husk på dem som er i fengsel, som om dere var fanger sammen med dem, likeså dem som blir mishandlet, for dere har jo selv et legeme», Hebr. 13:3.

Å være kjærlige mot brødrene er å være kjærlige mot dem som er Guds folk. «La oss derfor, mens vi har tid, gjøre det gode mot alle, men mest mot troens egne folk», Gal 6:10. Et direkte bevis på om en er frelst er hvorvidt en elsker andre kristne. «Vi elsker fordi han elsket oss først», 1 Joh. 4:19. Det er bare ved at vi selv har mottatt den gudommelige agape kjærligheten at vi kan vise den samme Guds kjærlighet til andre. Det var det Jesus mente da han var på besøk i fariseeren hus. Simon gav ikke Herren noen hjertelig velkomst med kyss og salving av hans føtter, mens en kvinne som forstod hvem Jesus var, og at han tilgav hennes synder, salvet Jesu føtter med salve og kysset hans føtter, (Luk 7:46). Jesus sa da til Simon: «Hennes mange synder er henne forlatt, derfor elsker hun meget, men den som lite er tilgitt, elsker lite», Luk 7:47.

At en elsker de kristne er et bevis på og en frukt av at en er blitt født på ny. «Vi vet at vi er gått over fra døden til livet, fordi vi elsker brødrene. Den som ikke elsker, blir i døden», 1 Joh. 3:14.

Da min kone og jeg som nyfrelste unge mennesker skulle besøke bedehuset for første gang hadde vi en viss redsel, men så snart vi hadde kommet innom dørene merket vi at vi var blant Guds folk, og at der hørte vi hjemme. Vi merket den guddommelige kjærligheten.

Her er noen spørsmål til ettertanke:
1. Hva slags forhold har du til Jesus Kristus?    Elsker du ham?
2. Hva slags forhold har du til kristne?  Elsker du dem, til tross for at vi ikke er feilfrie?
3. Hva slags forhold har du til synden?  Hater du synden?  Eller duller og forsvarer du den?
4. Hva slags forhold har du til den vonde?
5. Hva slags forhold har du til den syndige verden?    Er du av verden, eller ikke av verden?
«Dette er mitt bud til dere at dere skal elske hverandre. Når verden hater dere, da skal dere vite at den har hatet meg før dere. Var dere av verden, da ville verden elske sitt eget. Men fordi dere ikke er av verden, men jeg har utvalgt dere av verden, derfor hater verden dere», Joh. 15:17-19.

       En fars kjærlighet til sitt barn – En sann historie av D. L. Moody

For lenge siden, før Chicago fikk jernbane, pleide de å bringe kornet fra den vestlige prærien med vogner hundrevis av kilometer for å få den sendt videre med båt på innsjøene. Det var en far som hadde en stor gård der ute, og som pleide å forkynne evangeliet selv om han også drev sin gård. En dag da han var opptatt med tjenesten for evangeliet, sendte han sønnen sin til Chicago med korn. Han ventet og ventet på at gutten skulle komme tilbake, men han kom ikke hjem. Til slutt kunne han ikke vente lenger, så han salet sin hest og reiste til stedet hvor sønnen hans solgte kornet. Han fant ut at han hadde vært der og fått pengene for sitt korn. Faren begynte da å frykte at gutten hans hadde blitt drept og ranet. Til slutt fikk faren sporet ham med hjelp av en detektiv, som fant ut at han hadde vært i en gambling hule hvor han hadde gamblet bort alle pengene. Han hadde falt blant tyver, og likesom liknelsen i Bibelen, om mannen som skulle til Jeriko, forlot de ham, og brydde seg ikke mer om ham. Hva kunne han gjøre? Han skammet seg for å dra hjem for å møte sin far, og derfor flyktet han.

Faren visste hva det betydde. Han visste at gutten trodde han ville bli veldig sint på ham. Det bedrøvet faren å tro at gutten hans skulle ha slike følelser mot ham. Det er akkurat som synderen. Han tror at fordi han har syndet, vil Gud ikke ha noe med ham å gjøre. Men hva gjorde den faren? Sa han: «Glem hele gutten»? Nei; han gikk etter ham. Han fikk noen til å ta seg av gårdsdriften, og så reiste han for å lete etter gutten.

Mannen gikk fra by til by, fra by til by. Han kontaktet forskjellige menigheter hvor han talte Guds ord, og på slutten av møtene fortalte han sin historie. «Jeg har en gutt som er en vandrer rundt om på jordens overflate et sted.» Han ville beskrive sin gutt, og sa: «Hvis dere noen gang hører om noen som ansetter ham eller ser ham, vil dere da skrive til meg?» Til slutt fant han at gutten hadde reist til California, tusenvis av kilometer unna. Sa faren endelig, «Glem hele gutten»? Nei; han dro til Stillehavskysten og søkte etter gutten. Han dro til San Francisco, og annonserte i avisene at han ville forkynne i en den og den menigheten, på den og den dag.

Da han hadde forkynt, fortalte han sin historie, i håp om at gutten kanskje hadde sett annonsen og kom til kirken. En dag, etter at møtet var over, var det en ung mann som ventet til forsamlingen hadde gått ut; da kom han mot prekestolen. Faren så opp og fikk øye på gutten, og han løp til ham og presset ham til sitt bryst. Gutten ville tilstå hva han hadde gjort, men ikke et ord ville faren høre. Han tilgav ham fritt, og tok ham med seg hjem til sitt hjem igjen.

Jeg forteller deg at Kristus vil ønske deg velkommen i dette øyeblikk hvis du kommer. Si, «Jeg vil stå opp og gå til min far» Må Gud lede deg til å ta dette skrittet. Det finnes ikke ett menneske som Jesus ikke har søkt lenger etter enn denne faren gjorde. Om du har kommet på avstand fra Ham, så følger han etter deg.

Bevis på Guds eksistens (6) – Av Mark Cahill

«Øyet . . . Retina mottar lysinntrykk som oversettes til elektriske pulser og sendes til hjernen via den optiske nerven. En spesiell del av hjernen som kalles synsbarken, (den visuelle cortex), tolker de forskjellige pulser av farge, kontrast, dybde, etc., og tillater oss å se «bilder» av vår verden. Det er helt utrolig at øyet, den optiske nerven og den visuelle cortex er helt separate og distinkte delsystemer. Likevel samler de, leverer og tolker opptil 1,5 millioner pulsmeldinger per millisekund! Det ville ta dusinvis av Cray-superdatamaskiner som var perfekt programmert og som opererte sammen feilfritt for å komme i nærheten av noe som kunne utføre en slik oppgave.»7

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s