Men om dere skulle lide . . .
Betraktninger fra 1 Peters Brev (58)                                              

«Men om dere skulle lide for rettferdighetens skyld, er dere salige. Frykt ikke for dem og la dere ikke skremme, men hellige Kristus som Herre i deres hjerter», 1 Peter brev 3:14.

Den som lider for rettferdighetens skyld er salig, lykkelig, glad og velsignet. Hvordan kan lidelse føre til et slikt resultat?  Svaret på det må være at Herren ser alt i et evighetsperspektiv. Livet her på jorden er kort sammenlignet med en evighet som aldri tar slutt. Den lidelse en Kristen må gjennomgå for Jesu navns skyld kan ikke sammenlignes med den herlighet som venter oss som tror den dag vi får se Jesus Kristus. «For ennå er det bare en ganske liten stund igjen, så kommer han som komme skal, og han skal ikke dryge», Hebr. 10:37.

«Frykt ikke for dem», sies det videre. Og Den Herre Jesus sier det slik: «Frykt ikke for dem som dreper legemet, men ikke kan drepe sjelen. Frykt heller for ham som kan ødelegge både sjel og legeme i helvete!», Matt 10:28. Med andre ord, sies det at vi ikke skal frykte den pine som mennesker påfører oss, fordi den er kortvarig. Mens den pine som påføres i fortapelsen, og som aldri tar slutt, er langt langt verre.

Gud ønsker ikke at noe menneske skal fortapes, «han som vil at alle mennesker skal bli frelst og komme til sannhets erkjennelse», 1 Tim 2:4.  Det var nettopp derfor Gud gjorde alt han kunne for å frelse oss, ja ved det dyreste offer, ved at han sendte sinn egen Sønn til jorden for å redde oss. «For så har Gud elsket verden at han gav sin Sønn, den enbårne, for at hver den som tror på ham, IKKE skal fortapes, men ha evig liv», Joh. 3:16.

Når en leser eller hører Guds ord, så kommer troen, (Rom 10:17) og troen leder til at vi blir født på ny. Et menneske som ikke er født på ny vil aldri komme til å trives i himmelen. Aldri!  Hvis ikke et menneske er født på ny den dag det forlater denne verden, vil det derfor automatisk gå til det sted hvor det tross alt passer best inn. Fortapelsen er en grufull plass. Ingen har mer alvorlig advart mot dette grusomme stedet en Jesus Kristus Guds Sønn, han som vet og forstår alt. Hvis du vet du er på vei dit, må du våkne opp før det er for sent! Derfor, «I dag, om dere hører hans røst, da forherd ikke deres hjerter . . . .» Hebr. 3:15.

     «Men hellige Kristus som Herre i deres hjerter», sies det videre i verset vårt i dag.  Hellig, betyr å sette til side. I denne sammenheng kan det bety at vi gir Jesus Kristus plass i våre hjerter. Det er så mange ting som vil ta den plassen i våre hjerter som Gud egentlig skulle ha. Det sies i Predikanten 3:11: «Alt har Gud gjort skjønt i sin tid. Også evigheten har han lagt i deres hjerte . . . .» Vi kan si det slik: Det finnes en plass i våre hjerter som er spesielt tiltenkt Gud. Dette rommet prøver vi mennesker å fylle med alt annet. Det er bare når Jesus Kristus får komme inn i det rommet at vi blir tilfreds og erfarer ekte lykke, glede, salighet og tilfredshet. Da først får en, billedlig sett, slukket tørsten.

Livet er for mange en kamp om å bli tilfreds. En prøver det ene og det andre, stadig på leit etter tilfredsstillelse. Det blir en slags tørst som en aldri får slukket. Jesus sier ” den som drikker av det vann jeg vil gi ham, skal aldri i evighet tørste, Joh. 4:13-14.  Har du fått tak i dette vannet som gjør at du blir utørst? «Nå vel, alle dere som tørster, kom til vannene! Og dere som ingen penger har, kom kjøp og et, ja kom, kjøp uten penger og uten betaling vin og melk!» Jesaja 55:1. Evig liv er gratis for oss, selv om det ikke var gratis for ham som gav sitt liv for oss, da han tok vår synd og straff på seg, for å redde oss fra en evig fortapelse. «I dag, om dere hører hans røst, da forherd ikke deres hjerter . . . .» Hebr. 3:15.

 

             En mor som gav sitt liv – En sann historie av D. L. Moody

Når gullfeberen brøt ut i California, etterlot en mann sin kone og deres sønn i New England og dro til California for å søke lykken. Planen var at så snart han hadde etablert seg skulle de komme etter. Det tok lang tid før han lyktes, men til slutt fikk han nok penger til å kjøpe billett til dem. Hustruens hjerte sprang av glede. Hun tok med seg gutten til New York, og de gikk ombord på et dampskip for å krysse Stillehavet og seilte til San Francisco.

De hadde ikke vært lenge på sjøen før det lød et rop: “Brann! Brann!” ringte gjennom skipet, en brann som utviklet seg meget raskt. Det var et kruttlager om bord, og kapteinen visste at i det øyeblikket brannen nådde kruttet, ville hver eneste passasjer omkomme. De firte ned livbåtene, men de var for små! På et minutt var de overfylt. Den siste som gikk om bord dyttet bort moren og sønnen hennes, mens hun tigget om å slippe henne og gutten om bord. «Nei,» sa de, «vi har så mange ombord som livbåten kan bære.» Hun bønnfalt dem, og til slutt sa de at de kunne ta med en person til. Tror du hun hoppet inn i den båten og lot gutten bli igjen for å dø? Nei! Hun grep gutten, ga ham en siste klem, kysset ham og droppet ham over i båten. «Min gutt,» sa hun, «hvis du lever til du får se din far, fortell ham at jeg døde i ditt sted.»

Dette er et svakt bilde på hva Kristus har gjort for oss. Han la ned sitt liv for oss. Han døde for at vi kunne leve. Hva sier du til det? Vil du ikke elske Ham? Hva ville du si om den unge mannen hvis han skulle komme til å tale nedsettende om en slik mor? Hun gikk til en våt grav for at sønnen skulle bli reddet. Hva med oss? Skal vi tale nedsettende om en slik Frelser? Måtte Gud gjøre oss lojale mot Kristus! Mine venner, du trenger ham en dag. Du vil trenge Ham når du skal til å krysse Jordan, (Døden). Du trenger Ham når du en dag skal stå for Gud. Måtte Gud forby at når døden nærmer seg, at du befinner deg i en tilstand hvor du gjør narr av Kristi dyrebare blod.  (Oversatt fra engelsk av Ø.S.M.)

                               Bevis på Guds eksistens (12) – Av Mark Cahill

“-G. K. Chesterton, britisk journalist: «Husk hva Darwin sa»: Hvis du ikke finner overgangsformer mellom arter, faller hans teori fra hverandre. Og som du ser, den faller helt fra hverandre.

I sin bok fra 1983, «Det intelligente universet», skrev astronaut Fred Hoyle følgende berømte avsnitt:

«Om det på en søppelplass finnes alle biter og deler av en Boeing 747, slengt hulter til bulter, og en virvelvind begynte å blåse gjennom søppelplassen, hvor stor er sjansen for at det, etter vinden har stilnet, fremstår en fullt sammensatt Boeing 747 klar til flyving? Så liten som å være ubetydelig, selv om en tornado skulle blåse gjennom nok søppelplasser til å fylle hele universet».

Hvis du tok alle delene fra en klokke og la dem i en skoboks og ristet dem i en hel dag, ville alle delene noensinne kommet sammen slik at en fikk en fungerende klokke? Hva om du ristet delene i et helt år? Eller i fem år? Eller i 100 millioner år? Svaret blir det samme: Nei. Og hvis det likevel ikke kan skje med en klokke, selv med flaks eller tilfeldighet over lang tid, da kan du være trygg på at det ikke kan skje med denne innviklede menneskekroppen vår. Heller ikke kan noe slikt skje med vårt fantastiske univers, selv ikke med flaks eller ved tilfeldighet over lang tid!

Etter å ha brukt førti år på å søke bevis og ikke funnet noen, skrev den berømte evolusjonisten og professor Nils Heribert-Nilsson: “Det fossile materialet er nå så komplett at det har vært mulig å konstruere nye klasser, og mangelen på overgangsserier kan ikke forklares som noe som skyldes mangel på materiale. Manglene er ekte; de vil aldri bli fylt.  (Oversatt fra engelsk av Ø.S.M.)