Hjelp til å finne himmelveien Nr. 8, 23 Aug. 2020, 9. Årgang

For derfor ble evangeliet forkynt . . .
Betraktninger fra 1 Peters Brev (72)                                              

«For derfor ble evangeliet forkynt også for døde, for at de vel skulle dømmes som mennesker i kjødet, men leve som Gud i ånden», 1 Peters brev 4:6

Dette er et vanskelig vers å forstå. La oss først se på hva det ikke kan bety. Det kan ikke bety at evangeliet blir forkynt for dem som nå er døde. Livet har to utganger, og vår evige destinasjon avgjøres her og nå. Etter at et ufrelst menneske har dratt sitt siste sukk er bestemmelsesstedet avgjort. Da er det ikke lenger noe håp om frelse. Dette er meget alvorlig, og bør få enhver til å tenke seg om. Livet kan få en brå slutt, og en bør ikke vente med livets viktigste avgjørelse til det siste, ganske enkelt fordi ingen vet tidspunktet for når en vandrer ut av denne verden.

Hva mener Peter her når han sier at evangeliet ble «forkynt også for døde»?  Paulus sier følgende:
«Også dere var døde ved deres overtredelser . . . men Gud gjorde dere levende sammen med Kristus, idet han tilgav oss alle være overtredelser», Kol 2:13.

     «Alle har syndet og står uten ære for Gud», Rom 3:23. Når vi hører evangeliet, Guds ord, så dømmes vi. Vi ser vår synd, og vi erkjenner at vi ikke kan frelse oss selv. Vi innrømmer at vi er fortapte. Et menneske som ser seg selv som fortapt har de beste muligheter til å bli reddet.

«Sannelig, sannelig sier jeg dere: Den som hører mitt ord og tror ham som har sendt meg, han har evig liv. Han kommer ikke til dom, men er gått over fra døden til livet», Joh 5:24

Vi var alle åndelig døde, men når evangeliet ble forkynt, ble vi stilt på valg. Noen av oss trodde evangeliet, og gikk over fra å være åndelig døde, til å få åndelig liv. Når det er skjedd, da vil vi «leve som Gud i ånden» som verset vårt i dag sier.

Min nå avdøde mor hadde et utrykk som jeg ofte har tenkt på. Det var når hun f.eks. spurte om vi barna ville ha ett eller annet hun ville gi oss, f.eks. mat eller drikke. Hvis vi svarte nei, da sa hun: «Eg he å by, men ikkje å tvinge.»

Slik er det også med Gud i himmelen. Han har evig liv å tilby, men han tvinger ingen. Ethvert menneske må selv bestemme hvor en vil tilbringe evigheten. For oss som har opplevd det største et menneske kan oppleve, så er det ufattelig at så få mennesker vil ha noe med Gud å gjøre. Men Bibelen forklarer oss grunnen til det. Grunnen er at Guds fiende, Satan, har fått mennesker til å tro at evangeliet er noe trist. At kristenlivet er kjedelig og uinteressant, og hvis en i det hele tatt skal bry seg om det, så må det være å ordne opp i det like før en dør, når en har «levd livet.»  Her er verset som forteller at Satan har forblindet mennesker: «For denne verdens gud har forblindet de vantros sinn, så de ikke ser lyset fra evangeliet om Kristi herlighet, han som er Guds bilde», 2 Kor 4:4.

Denne verdens gud, med liten g. Det er Satan. Han har gjort mennesker åndelig blinde, slik at de ikke ser hvor herlig det glade budskapet er, frelsen, evig liv, tilgivelse for sine synder. Det er et herlig lys for oss som har fått en åndelig oppvekkelse, vi som har blitt født på ny, fått evig liv. Vi vil ikke bytte bort dette evige livet mot noe annet i verden. Livet går fort. Snart er det over for alle oss som nå lever.

Jeg er nå blitt 57 år. Ofte tenker jeg på hvor fort livet går. Det er som en sa: «Livet er som en skibakke. Når du står på toppen, og begynner å renne, så går det sent, men desto lenger ned i bakken en kommer, desto fortere går det.» Må vi alle forsikre vår ånd, som min venn på Tretten pleier å si.

 

Kollisjonen – En sann historie fra 80 tallet   

Roy-Vidar var den yngste sønnen min. Han hadde bodd hos meg helt siden mor forlot oss. Nå var han blitt omkring 18 år. Ettersom jeg selv fikk komme til Herren i unge dager, hadde jeg alltid kunnet be for Roy-Vidar og fått legge ham spesielt i Guds hender.

Ved juletider det året, ble min bror og jeg enige om å reise til Trondhjem for å feire høytiden sammen med vår familie der i byen. Dagen kom, og vi dro avsted – alle tre, min bror, Roy-Vidar og jeg. Reisen oppover gikk fint på alle måter. Etter en deilig tid sammen med våre i Trondhjem, måtte vi atter sette kursen hjemover. Glemmer ikke den dagen vi startet. Det var min bil vi brukte, – en helt ny Opel Ascona (kun 2 mnd. gammel). Og det var min bror som skulle kjøre den første etappen hjem.

Men den etappen ble nok ikke lang, nei! For bare litt lenger syd for Trondhjem – i nærheten av Oppdal, skjedde den gruelige kollisjonen. Det hele gikk så ufattelig fort. Men alt står for meg tindrende klart! Så la meg kort fortelle hvordan det hele faktisk hendte.

Vi kjørte i ca. 70 km’s fart, jevnt og rolig – og godt ut på høyre side av veien. Da vi var inne i en slakk kurve, kom det plutselig imot oss en personbil i en fart av minst 100 km i timen. I neste nu mistet den styringen, og hylte over i vår kjørebane. Min bror presset vår bil så langt ut mot høyre veikant som mulig, men til ingen nytte. Det ble front mot front-kollisjon. I et kort glimt så jeg hva som ville skje. Og i noen brøkdeler av et sekund opplevde jeg det hele.

Først det øredøvende braket; hvordan panseret krøllet seg sammen som et trekkspill; hvordan mellomakselen sprang opp av gulvet og formelig talt sprengte vekk hele bakparten; hvordan vi og våre forseter ble drevet tilbake – og hvordan min bror og jeg havnet i enden av bilvraket – fastklemt i et inferno av jern, glass og røyk – med motoren midt mellom oss.

Bilen var fullstendig knust. Da politiet og folk fra Falken kom, fikk de med mye besvær skåret oss løs og trukket oss ut. Min bor var bevisstløs og blodig. Han overlevde, men fikk varige mén. Jeg selv var ved sans og samling hele tiden, men havnet på sykehuset og gjennomgikk en hård og vanskelig tid. – I seg selv en hel historie.

Mange kom til ulykkesstedet – også bilkyndige folk. Ingen fattet at det hadde vært mulig å overleve en slik front mot front-kollisjon med de hastighetene. Det som engang hadde vært min helt nye Opel Ascona personbil, var forvandlet til et uhyggelig vrak.

Men nå er du vel spent på hvordan det gikk med gutten min, han Roy-Vidar? Vel, nå skal du høre; – Han var ikke med oss i bilen! Der han SKULLE ha sittet, – i baksetet, og der han også satt på turen oppover, der var alt sammen rett og slett vekk! Hadde Roy-Vidar vært med i bilen, ville han blitt drept momentant. Men han var IKKE med oss… Gud være lovet!

Og her skal du få høre hvorfor han ikke var med oss: Da vi nærmet oss dagen at vi skulle reise fra Trondhjem, kom Roy-Vidar og sa at han gjerne ville ta toget hjem én dag før vi dro med bilen. Dette var jo temmelig meningsløst – all den tid han dagen etter kunne få kjøre gratis med oss! Men det nyttet ikke med verken «fornuft» eller formaning. Roy-Vidar sto på sitt og «måtte bare» reise fra Trondhjem – én dag før oss… med toget.

All ære til min Gud og Far i Kristus Jesus, han som ser til oss og våre barn, og har alle tråder i sin hånd…     – Av Johnny Haugen   – gjengitt i tidsskriftet «Tro og Fakta.»

Leave a Reply