Det Åndelige – 2015

Januar Februar Mars April Mai Juni Juli August September Oktober November Desember

Det Åndelige
Nr. 1. 23 Jan. 2015, 4. Årgang

Deres prøvede tro – Kostbar
Betraktninger fra 1 Peters Brev (5)
«Dette skjer for at deres prøvede tro, som er langt mer kostbar enn det forgjengelige gull – som jo lutres ved ild – skal finnes til lov og pris og ære ved Jesu Kristi åpenbarelse», 1 Pet Brev kap 1 vers 7.
Noen har sagt det slik: Det er forskjell på norsk tro og Bibelsk tro. Her er noen eksempler på «Norsk tro»: Jeg tror det blir fint vær neste uke. Jeg tror Norge kommer til å vinne landskampen. Jeg tror xxx blir vår neste statsminister. «Norsk» tro er usikker. Vi vet ikke om det kommer til å skje, vi bare håper på det.
Slik er det ikke med Bibelsk tro. Den har følgende definisjon: «Tro er full visshet om det en håper på, overbevisning om ting en ikke ser», Heb. 11:1.
Bibelsk tro er sikker, den gir (en indre) full visshet. Men hvordan kan en få full visshet om ting en ikke ser? Hvordan kan vi f. eks tro at Gud elsker oss når en ikke kan se Gud? Vi kan tro det fordi Gud sier i sitt Ord at Han elsker oss, (Joh 3:16). Og om troen sies det: «Så kommer da troen av forkynnelsen som en hører, og forkynnelsen som en hører, kommer ved Kristi ord», Rom 10:17.

Apostelen Johannes sier det slik: «Også mange andre tegn gjorde Jesus for disiplenes øyne, tegn som det ikke er skrevet om i denne boken. Men disse er skrevet for at dere skal tro at Jesus er Messias, Guds Sønn, og for at dere ved troen skal ha liv i hans navn», Joh 20:30-31.
Å lese og høre Guds ord skaper troen i våre hjerter.
Et uttrykk som er veldig godt kjent, men som ikke er sant, er at «Enhver blir salig i sin tro.» Og med det menes, at det er samme hva man tror på. Det går bra til slutt hvis en bare tror på noe, sies det. Noen mener også at det står i Bibelen, men det stemmer ikke. Det sies i Jakobs brev at også de onde ånder tror . . . og skjelver. Det finnes derfor forskjellige typer tro. En har en «frelsende» tro hvis en stoler på at det Jesus sier er sant, at han har tilgitt oss våre synder, fordi han døde for oss, og slik gitt oss et evig liv.
Det er altså ikke likegyldig hva vi tror på. Guds ord blir kalt for «levende vann», (Joh 4:14). Det er selvsagt ikke ubetydelig hva slags vann vi drikker. Vi foretrekker rent vann, ikke forurenset vann. «Herrens ord er rene ord, likesom sølv som er lutret i en smeltedigel i jorden – sju ganger renset», Salme 12:7.

Bibelen består av 66 bøker, skrevet av 40 forskjellige personer, som var «drevet av Den Hellige Ånd.» Den ble til i en periode på ca. 1500 år. Hundredevis av forutsigelser (profetier) har gått i oppfyllelse. Fortsatt skal mange profetier oppfylles. Bare mennesker som var inspirert av en allmektig Gud kunne skrevet verdenshistorien på forskudd. Skriften kan derfor sammenlignes med det rene vannet.

Hovedinnholdet i Bibelen er at vi mennesker er fortapte i oss selv, at Gud har en frelsesplan for oss, og at vi har et ansvar for å godta den frelsesplanen. Enten godtar vi den, eller så forkaster vi den. Nøytralitet = forkastelse av Guds frelsesplan. Vi er ca. 7 milliard mennesker på jorden nå. Vi har alle forbrutt oss mot Guds fullkomne lov – vi er skyldige. Vi har synden i våre blodårer fra fødselen av, og syndens lønn er døden, (Rom 6:23). Gud måtte derfor kondemnere hele menneskeslekten. Men en GLAD NYHET ER, at en ny slekt ble dannet gjennom Jesus Kristus som ble vår redningsmann. Da Han døde på korset tok han den synd og straff på seg som vi fortjente! Hver den som godtar denne redningsplanen vil selv bli godtatt!

Abraham er vårt forbilde. “For hva sier Skriften: Abraham trodde Gud, og det ble tilregnet ham som rettferdighet”, Rom 4:3. “Han (Abraham) var full viss på at det Gud hadde lovt, det var han og mektig til å gjøre”, Rom 4:21. Denne type tro sier Peter, «er langt mer kostbar enn det forgjengelige gull.»

————-Alexander den stores tre siste ønsker – En sann historie————
(Sakset fra Muhammed Al. Q – Saudi Chief Executive Officer Club – Linked in)

Alexander var på vei hjem etter å ha erobret mange riker. På veien ble han syk og etter hvert lå han på sitt dødsleie. Mens han lå slik å ventet på å dø, begynte Alexander å innse at hans erobringer, hans store hær, hans skarpe sverd og all rikdommen han hadde skaffet seg, var uten betydning. Nå lengtet han bare etter å komme hjem for å se morens ansikt, og si henne sitt siste adjø.
Men, han måtte akseptere det faktum at hans sviktende helse ikke tillot ham å nå hans fjernt liggende hjemland. Den mektige erobreren lå nedbrutt og blek, mens han hjelpeløs ventet på å dra sitt siste sukk. Han tilkalte sine generaler og sa: «Jeg skal snart forlate denne verden, men jeg har tre ønsker, som jeg innstendig ber dere om å innfri». Mens tårene rant nedover kinnene på generalene ble de enige om å utføre deres konges siste vilje.
1) «Mitt første ønske er», sa Alexander, «At mine leger alene skal bære kisten min.»
2) Etter en pause, fortsatte han, «For det andre, ønsker jeg at når kisten min blir båret til graven, skal veien som fører til kirkegården være strødd med gull, sølv og edelstener som jeg har samlet i mitt skattkammer.»
3) Etter å ha sagt dette følte Kongen seg sliten. Han tok et minutts hvile og fortsatte. «Mitt tredje og siste ønske er at begge hendene mine skal henge og dingle ut av kisten min.»
Folk som var samlet undret seg storlig over kongens merkelige ønsker. Men ingen våget å stille noe spørsmål. Alexanders favoritt general kysset hendene hans og trykket dem til sitt hjerte.
«O konge, vi forsikrer deg om at alle dine ønsker vil bli oppfylt. Men kan du fortelle oss hvorfor du har slike merkelige ønsker?»
Da trakk Alexander pusten dypt og sa: «Jeg ønsker at verden skal få vite om de tre tingene jeg nettopp har lært.»
«Jeg vil at mine leger skal bære kisten min fordi folk bør innse at ingen lege på denne jord virkelig kan kurere noen kropp. De er maktesløse og kan ikke redde en person fra dødens klør.
Så la ikke folk ta livet for gitt!».
«Det andre ønsket, om at gull, sølv og andre rikdommer skal strøs på veien til kirkegården, er for å fortelle folk at jeg ikke engang får med meg en brøkdel av alt gullet. I grådighet har jeg brukt hele livet mitt til å samle meg rikdom, men kan ikke ta noe med meg.
La folk innse at det er ren sløsing med tiden å jage etter rikdommen.»
«Og med mitt tredje ønske, om å la hendene mine henge og dingle ut av kisten, ønsker jeg at folk skal vite at tomhendt kom jeg inn i denne verden, og tomhendt går jeg ut av denne verden.»
Med disse ordene, lukket kongen øynene. Like etterpå lot han seg erobre av døden, og trakk sitt siste sukk.
Oversatt fra engelsk av ØSM

tilbake til topps ↑

Det Åndelige
Nr. 2. 23 Feb. 2015, 4. Årgang

Elsker du Jesus?
Betraktninger fra 1 Peters Brev (6)
«Ham elsker dere, enda dere ikke har sett ham. Ham tror dere på, enda dere nå ikke ser ham. Og dere fryder dere med en usigelig og herliggjort glede», 1 Peter brev 1:8

Vi mennesker er i utgangspunktet kalde i oss selv. Vi kan sammenlignes med månen. Hva ville månen vært foruten solen? Men når solen skinner på den, reflekterer den lyset, og månen blir et lys som lyser på jorden. Solen er et bilde på Jesus Kristus. Jesus sa: «Jeg er verdens lys», Joh 8:12.
Det tales om forskjellige typer kjærlighet i Bibelen. PHILEO er den kjærligheten som finnes mellom familiemedlemmer, f.eks. en mors kjærlighet til sitt diende barn. EROS hvor ordet erotikk kommer fra, er kjærlighet mellom en mann og en kvinne. AGAPE er ordet som beskriver den guddommelige og uselviske kjærligheten. «For så har Gud elsket verden at han gav sin Sønn, den enbårne, for at hver den som tror på ham, ikke skal fortapes, men ha evig liv», Joh 3:16. Guds egen Sønn, Jesus Kristus elsket oss på en slik måte at han var villig å komme til jorden for å dø for våre synder: «Da sa jeg: Se, jeg kommer – i bokrullen er det skrevet om meg – for å gjøre din vilje, Gud», Heb 10:7.

Denne kjærlighet er guddommelig. Når vi åpner opp for ham som er kjærlighet, får vi selv del i guddommelig natur (2 Pet 1:4). «Han er den som fridde oss ut av mørkets makt og satte oss over i sin elskede Sønns rike», Koll 1:13.
Syndefallet gjør at vi i utgangspunktet ikke kan elske andre mennesker med den guddommelige AGAPE kjærligheten. Men når Jesus viser oss hvordan han elsket oss, ved å gi oss evig liv, da blir den guddommelige kjærlighet også tent i våre hjerter. «Vi elsker, fordi han elsket oss først», 1 Joh 4:19. Vi har ingenting å rose oss av, for selve opphavet til den guddommelige kjærlighet kommer ikke fra oss selv men fra Gud.

Første Korinter brev kap. 13 blir kalt for kjærlighetskapittelet i Bibelen:
«Om jeg taler med menneskers og englers tunger, men ikke har kjærlighet, da er jeg en lydende malm eller en klingende bjelle. Om jeg har profetisk gave og kjenner alle hemmeligheter og all kunnskap, og om jeg har all tro, så jeg kan flytte fjell, men ikke har kjærlighet, da er jeg ingenting. Og om jeg gir alt det jeg eier til mat for de fattige, og om jeg gir mitt legeme til å brennes, men ikke har kjærlighet, da gagner det meg ingenting. Kjærligheten er tålmodig, er velvillig. Kjærligheten misunner ikke. Kjærligheten skryter ikke, den blåser seg ikke opp. Den gjør ikke noe usømmelig, søker ikke sitt eget, blir ikke bitter, gjemmer ikke på det onde. Den gleder seg ikke over urett, men gleder seg ved sannhet. Den utholder alt, tror alt, håper alt, tåler alt. Kjærligheten faller aldri bort.»
Er dette noe du lengter etter å få se mer av i ditt liv? Det kan ikke oppnås ved å ta seg sammen. Det kan kun skje ved at vi slipper Jesus inn i våre liv – Han som er kjærlighet.
I Apostelgjerningene kap. 16 leser vi om en fangevokter som hadde satt Paulus og hans medarbeider Silas i fengsel. Men Paulus, som tidligere hadde vært en forfølger av Guds menighet, hadde blitt omvendt til Gud, og fått oppleve den guddommelige kjærligheten. Det gjorde at mens han og Silas satt i lenker i det innerste fange rommet, begynte de å synge lovsanger til Gud. Gud grep inn ved å sende et jordskjelv som rystet fengselets murer, og lenkene falt av fangene. Så kom fangevokteren løpende og falt på kne foran Paulus og Silas og spurte: «Herrer! Hva skal jeg gjøre for å bli frelst?» Svaret Paulus gav var ikke en lang teologisk avhandling om det ene eller det andre. Heller ikke fikk fangevokteren presentert de 10 bud, med en befaling om å holde de. Bare en kort setning med følgende innhold: «Tro på Herren Jesus, så skal du bli frelst, du og ditt hus. De talte da Herrens ord til ham og til alle som var i hans hus.» Da fikk fangevokteren oppleve den guddommelige kjærligheten – intet krav, bare nåde! «Og samme time på natten tok han (fangevokteren) dem med seg og vasket dem (Paulus og Slias) etter slagene», Apg 16:31-33. Dette ble resultatet av at Jesus, Han som er selve kjærligheten, hadde sluppet inn i fangevokterens hjerte. Selv var fangevokteren i utgangspunktet kald, men når Jesus Kristus, han som kalles rettferdighetens sol, (Mal. 4:2) skinte på ham, da skjedde underet. Guds kjærlighet er vidunderlig!

Selv har jeg vokst opp på nordsiden av Reitefjellet. Datoen 8 feb. når solen for første gang, etter vinterens mørke, lyser over fjellet er en merkedag som er prentet inn i minnet fra guttedagene. Men det finnes også en annen merkedag i mitt liv; 1 okt. 1983. Da fikk den himmelske solen skinne inn i mitt hjerte for første gang. Jeg en kald synder ble frelst. Når jeg tenker på denne guddommelige AGAPE kjærligheten, da kommer gledes tårene. Tenk Han elsker oss slik som vi er!


– ———————Hun lærte å tilgi – En sann historie——————-
Corrie ten Boom, en hengiven nederlandsk kristen kvinne, var fange i en konsentrasjonsleirer under andre verdenskrig. Hun led voldsomt, men i motsetning til sin kjære søster Betsie, som omkom, overlevde Corrie i en av leirene.
Etter krigen talte hun ofte offentlig om sine erfaringer og om psykisk helbredelse og tilgivelse. En gang kom en tidligere nazi-vakt som hadde deltatt i Corries eget grusomme fangenskap i Ravensbrück, Tyskland, bort til henne fordi han likte hennes budskap om Kristi tilgivelse og kjærlighet.
«Det var i en kirke i München at jeg så ham -en skallet, stor og kraftig mann i en grå frakk, med en brun filthatt mellom hendene. Folk var på vei ut av kjelleren i rommet der jeg nettopp hadde talt. De beveget seg langs stolradene mot ytterdøren på baksiden. Det var i 1947 og jeg hadde kommet fra Holland til det beseirede Tyskland med et budskap om at Gud tilgir.
Det var den sannheten dette utbombede og bitre landet trengte mest av alt å få høre, og jeg brukte et mentalt bilde på å forklare tilgivelsen. Kanskje brukte jeg et bilde om havet fordi havet aldri er langt fra en Hollenders tanker. Jeg likte tanken på at havet er stedet hvor tilgitte synder kastes.» «Når vi bekjenner våre synder», sa jeg, «kaster Gud dem i glemselens hav, og borte er de for alltid.»
«En mann med et høytidelig ansikt stirret på meg. Det virket som han ikke helt kunne driste seg til å dro hva jeg hadde sagt. Dette var like etter krigen, og på den tiden var det aldri vanlig at noen stilte noe spørsmål etter en tale. Folk reiste seg i stillhet, tok med seg sine eiendeler og forlot lokalet.
Det var da jeg så ham, i det han beveget seg frem mot de andre. I det ene øyeblikket så jeg ham i hans frakk og med den brune hatten, og i det neste så jeg for meg hans blå uniform, skyggeluen med nazi merkene, hodeskallen og de to benene i kryss. Det var som jeg i et glimt så det enorme rommet med de skarpe tak lysene, den patetiske haugen av kjoler og sko som lå midt på gulvet, skammen av å gå naken forbi denne mannen. Jeg kunne se min søsters skrøpelige kropp foran meg, hennes ribb-ben som presset mot huden hennes. Betsie, hvor tynn du var!
[Betsie og jeg hadde blitt arrestert for å skjule jøder i vårt hjem under den nazistiske okkupasjonen av Holland; denne mannen hadde vært en vakt på Ravensbrück hvor vi ble sendt.]
Nå stod han foran meg, med en utstrakt hånd», «En fin tale, Fräulein!» (Frøken) «Hvor godt det er å vite, som du sier, at alle våre synder er på havets bunn!»

«Og jeg, som hadde talt så hemningsløst om tilgivelse, holdt nervøst om min håndveske i stedet for å ta ham i hånden. Han kunne umulig huske meg, nei selvsagt ikke -hvordan kunne han huske én fange blant de tusenvis av kvinner?
Men jeg husket ham og hvorledes han svingte lærbeltet. Jeg stod ansikt til ansikt med en av mine fangevoktere og det kjentes ut som blodet mitt holdt på å fryse.»
«Du nevnte Ravensbruck i talen», sa han, «Jeg var en vakt der.» Nei, han husket ikke meg.
«Men siden den gang,» fortsatte han, «har jeg blitt en kristen. Jeg vet at Gud har tilgitt meg for de grusomme tingene jeg gjorde, men jeg vil gjerne høre det fra dine lepper også. Fräulein», igjen strekte han hånden frem – «Kan du tilgi meg?»
«Og der stod jeg – jeg som synder igjen og igjen – og kunne ikke tilgi ham. Min søster Betsie hadde dødd på det stedet. Kunne han viske bort hennes sakte og pinefulle død med et håndtrykk?
Det kan ikke ha vært mange sekunder han stod der med en utstrakt hånd, men for meg virket det som timer mens jeg kjempet med det vanskeligste jeg noen gang skulle gjøre.
Siden slutten av krigen hadde jeg hatt et hjem i Holland for mennesker som var ofre for nazistenes brutalitet. De som var i stand til å tilgi sine tidligere fiender var i stand til å fungere i verden og bygge livene sine på nytt, samme hvilke fysiske sår de hadde blitt påført. Mens de som forble i sin bitterhet de forble også invalide. Så enkelt og så alvorlig var det.
Og fortsatt stod jeg der med et kaldt hjerte. Men tilgivelse bygger ikke på følelser – det visste jeg også. Tilgivelse er en viljes handling, og viljen kan fungere uavhengig av hjerte temperaturen. Hjelp meg Herre, bad jeg stille. Jeg kan løfte hånden, men det er det eneste jeg klarer. Du Herre må hjelpe meg med følelsene.
Rent mekanisk og nådeløst, strakte jeg frem hånden, og i det jeg gjorde det, skjedde det noe helt forunderlig. Det var som jeg kjente en strøm gå gjennom skulderen min, ned i armen og ut i de to hendene som holdt hverandre. Deretter merket jeg hvordan den helbredende varmen fylte hele meg, og jeg kjente tårene fylle mine øyne.
«Jeg tilgir deg, bror!» ropte jeg, «Av hele mitt hjerte!»
Slik ble vi stående å holde hverandre i hånden en lang stund, den tidligere fangevokteren og den tidligere fangen. Jeg hadde aldri kjent Guds kjærlighet så intenst, som jeg gjorde da.»  (Noe forkortet, oversatt fra engelsk av ØSM, fra boken: “The Hiding Place”)

Corrie ten Boom kunne tilgi fordi hun selv hadde fått tilgivelse av Ham som er den fullkomne kjærligheten.

tilbake til topps ↑

Det Åndelige
Nr. 3. 23 Mars. 2015, 4. Årgang

De som profeterte –
Betraktninger fra 1 Peters Brev (7)
«Om denne frelse var det profetene gransket og ransaket, de som profeterte om den nåde dere skulle få», 1 Peter brev 1:10
I Det gamle testamentet finnes hundredevis av profetier (forutsigelser), og ingenting av det disse profetene skrev var oppdiktede ord, «For aldri er noe profetord brakt fram ved menneskers vilje, men de hellige Guds menn talte drevet av Den Hellige Ånd», 2 Pet. 1:21. Gud talte blant andre til profeten Daniel og viste ham at det skulle fremstå fire store verdensriker, hvor det fjerde var Romerriket. Verden har opplevd alle disse fire verdensrikene, men Romerriket skal gjenoppstå, og dette tror vi skal skje snart.

Profeten Jesaja, som levde for ca. 2765 år siden, forutsa at Jesus skulle bli født, og at når Jesus begynte sitt virke her på jorden, skulle mange mennesker bli helbredet både kroppslig og åndelig. «Da skal de blindes øyne åpnes, og de døves ører lukkes opp. Da skal den lamme springe som en hjort, og den stummes tunge juble», Jesaja 35:5-6. (Dette ble forutsagt ca. 750 år før Jesus ble født).

Jesaja profeterte også om Jesu korsfestelse. I Jesaja kapittel 53 beskrives noe av det som skjedde da Jesus døde på korset. «Han ble mishandlet og han ble plaget, men han opplot ikke sin munn, lik et lam som føres bort for å slaktes, og lik et får som tier når de klipper det. Han opplot ikke sin munn», vers 7.
«Men han ble såret for våre overtredelser, knust for våre misgjerninger. Straffen lå på ham, for at vi skulle ha fred, og ved hans sår har vi fått legedom», vers 5.

Vi kan være helt sikre på at alt som ennå ikke er oppfylt om Jesus og om endetiden vil bli oppfylt i sin tid. Det skal f.eks. komme en tid som i Bibelen blir kalt for: 1000 års riket – hvor Jesus skal regjere som konge på jorden i 1000 år. «Som treets dager skal mitt folks dager være», Jes. 65:22. Da skal menneskene oppnå samme leve-alder som på Adams tid, (Adam ble 930 år gammel). «Da skal ulven bo sammen med lammet, og leoparden legge seg hos kjeet.» «Løven skal ete halm som oksen.» «Diebarnet skal leke ved huggormens hule», Jesaja 11:6,8 (Les mer om de 1000 år i Joh. Åp. Kap. 20.)

Paulus fikk store åpenbarelser om hva som skulle skje med Guds menighet. «Se, jeg sier dere en hemmelighet: Vi skal ikke alle sovne inn (dø), men vi skal alle bli forvandlet», 1 Kor 15:51. Videre i 1 Tess. 4:13:18, «For så sant vi tror at Jesus døde og oppstod, så skal Gud ved Jesus også føre dem som er sovnet inn, (f.eks. min mor) sammen med ham.» «For Herren skal selv komme ned fra himmelen med et bydende rop, og med overengels røst og med Guds basun, og de døde i Kristus skal først oppstå. Deretter skal vi som lever, som er blitt tilbake, sammen med dem rykkes opp i skyer, opp i luften, for å møte Herren. Og så skal vi for alltid være sammen med Herren. Trøst da hverandre med disse ord.»
Det vi leser i disse versene er det neste store som skal skje på Guds agenda, det som kalles for bortrykkelsen, hvor han kommer og henter alle dem som har kommet til tro på ham. Gud har ikke fortalt oss tidspunktet for når dette skal skje. Det kan skje i dag, eller i morgen, eller om 5 år eller om 10 år osv. Men vi tror ikke det er så veldig lenge til det skal skje. For Bibelen forteller mye om det som skal skje etter bortrykkelsen, og noe av det som skal skje da, ser vi forberedelsene til allerede i dag. Da skal det stå frem en sterk politiker som etter hvert skal bli en leder for en ny verdens orden, (Åp. 13 og Daniel 9). Vi ser allerede nå hvordan alt drar i retning av det som en dag skal bli «One World». Det trenger ikke være veldig lenge før dette får sin oppfyllelse, «For sitt ord skal Herren sette i verk og hastig fullføre på jorden», Romerbrevet 9:28. Den nye verdenslederen som skal stå frem, skal de 3,5 første årene av sin tid få politisk makt, og de 3,5 siste årene av sin tid, også all religiøs makt. «Han er den som står imot og som opphøyer seg over alt som blir kalt gud eller helligdom, så han setter seg i Guds tempel og utgir seg selv for å være Gud», 2 Tess. 2:4.
Noen undrer seg på hva vi kan gjøre for å forberede oss for fremtiden. Du som gjennom disse brevene, eller på annen måte har kommet til tro på Jesus som din frelser, har ingen ting å frykte. For det går frem av 2 Tess 2:6-7 at vi som tror vil bli hentet hjem til himmelen før denne verdenslederen kommer til makten. For deg som ikke har tatt imot Jesus som sin frelser, kan det gjøres i løpet av sekunder. Da ber du bare en enkel bønn om at Jesus skal tilgi deg dine synder, og at du ønsker å bli et Guds barn. Hvis du mener det i ditt hjerte, vil Gud der og da gjøre deg til sitt barn. Her er noen av de herlige løftene til deg som har tatt, eller ønsker å ta den avgjørelsen: «Alle dem som tok imot ham, dem gav han rett til å bli Guds barn, de som tror på hans navn», Joh. 1:12.
«Sannelig, sannelig sier jeg dere: Den som hører mitt ord og som tror på ham som har sendt meg, han har evig liv. Han kommer ikke til dom, men er gått over fra døden til livet», Joh. 5:24.
«Alle de som Faderen gir meg, kommer til meg. Og den som kommer til meg, vil jeg slett ikke støte ut», Joh. 6:37.
Han som kalles for den gode hyrde, sier det slik: «Mine får hører min røst, jeg kjenner dem, og de følger meg. Og jeg gir dem evig liv, de skal aldri i evighet gå fortapt, og ingen skal rive dem ut av min hånd. Min Far, som har gitt meg dem, er større enn alle, og ingen kan rive dem ut av min hånd», Joh. 10:27-29.


————Den gode gjeteren – En skotsk gårdbrukers erfaringer———–
I det skotske høylandet kan sauene av og til gå seg vill i fjellene. De kan rote seg ut på steder de ikke kan komme bort fra. Gresset på fjellhyllene kan smake ekstra godt, og sauene liker det. De hopper kanskje to–tre meter ned for å få tak i det, og så klarer de ikke å komme opp igjen. Gjeteren kan høre at de breker og er stresset. Men her er noe merkelig. Gjeteren kan komme til bevisst å la dem oppholde seg der på fjellhyllen til de har spist alt som er å spise, og til de blir så utmattet av tørst at de ikke klarer å stå. Først da legger gjeteren et tau rundt sauene og trekker dem opp fra dødsfellen på fjellhyllen. Hvorfor prøver ikke gjeteren å berge sauene med en gang de har havnet på det farlige stedet? Sauene er så dumme og så fokusert på å spise at de ville lett hoppet bort fra gjeteren, styrte ut over kanten og ødelegge seg selv.

Rich Ezell, som forteller dette fra sauenes og gjeternes liv, skriver at det er slik med oss også. Av og til må vi oppleve svakhet, ja, litt av døden før vi kan bli berget. Herren vil frelse oss i det øyeblikket vi har gitt opp å prøve å berge oss selv. Det beste er at vi roper på hjelp, innser at vi er hjelpeløse, og lar oss redde av hyrden, skriver han. Men at sauen er dum, er ikke alle enig i. Jeg har lest om en dame som heter Barbara Brown Taylor, som kom i samtale med en mann som var kjent med sauer i Midtvesten i USA. Denne mannen var slett ikke enig i at sauer er dumme.
«Det er kvegbøndene som sprer dette negative ryktet om sauene, for sauer oppfører seg ikke som kveg. Kyr drives frem bakfra, ved hjelp av cowboyer med roping og pisk. Men det nytter ikke med sauer. De foretrekker å bli ledet. Du dytter kyr, men du leder sauer. De vil ikke gå noe sted hvis ikke noen går først. Den gode gjeteren går foran dem for å vise dem at alt er trygt og i orden,» påsto denne bonden. «Og saueflokken kjenner gjeteren,» fortsatte han. «Det har alltid gjort inntrykk på meg – helt siden jeg var ung – at gjeteren kunne vandre tvers gjennom en saueflokk som hvilte, uten å forstyrre en eneste en av dem. Men en fremmed kunne ikke engang sette sin fot inn i flokken uten å skape fullstendig kaos. For gjeter og sauer utvikler sitt eget språk og bygger opp sin gjensidige tillit,» sa bonden.
Dette er en bekreftelse på det Jesus snakket om, at den gode hyrden går foran sauene, «og fårene følger ham, fordi de kjenner hans røst. Men en fremmed vil de ikke følge. De vil flykte fra ham, for de kjenner ikke de fremmedes røst.»
Klippet fra «Web pastoren», Asbjørn Kvalbeins webside.

tilbake til topps ↑

Det Åndelige
Nr. 4. 23 April. 2015, 4. Årgang

Idet de gransket –
Betraktninger fra 1 Peters Brev (8)
«Idet de gransket hvilken eller hva slags tid Kristi Ånd, som var i dem, viste fram til», 1 Peter brev 1:11
Noen av oss liker å granske, mens noen er fornøyd med å få vite hva andre mennesker kommer frem til i sin granskning. Dem som vi leste om i innledningen her, Profetene, de gransket for å prøve å finne ut mer om Jesus Kristus. Og det er faktisk den viktigste granskningen vi noen sinne kan bruke tiden vår på. Denne granskningen har med vår evige destinasjon å gjøre. Skriften sier at én gang skal alle bøye kne for Kongenes Konge. Den dagen er det viktig at vi er av dem som har vært med ham, og ikke mot ham.
«Derfor har og Gud opphøyet ham og gitt ham det navn som er over alle navn, for at i Jesus navn skal hvert kne bøye seg, deres som er i himmelen og på jorden og under jorden, og hver tunge skal bekjenne at Jesus Kristus er Herre, til Gud Faders ære», Fil. 2:9-11.
Apostelen Paulus sier til den unge bibelstudenten Timoteus: «Helt fra barndommen av kjenner du de Hellige Skrifter, som kan gjøre deg vis til frelse ved troen på Kristus Jesus», 2 Tim. 3:15. Det betyr at hvis du kjenner til Skriften, og slik får et personlig forhold til ham som er hoved personen, Jesus Kristus, da har du fått evig liv. Da har kunnskapen og det kjennskapet til ham, gjort deg vis til frelse.
Mange tror at dersom vi bare skikker oss vel som gode borgere, utfører våre plikter, er snille og gode, ja da kan det vel ikke forlanges stort mere av oss. Det fortelles om en mann i Bibelen som hette Kornelius. «Han var en from mann og fryktet Gud med hele sitt hus. Han gav mange almisser (gaver) til folket og bad alltid til Gud», Apg. 10:2. I våre dager hadde vi ikke vært i tvil. Denne personen må være en god kristen. Men ikke så i Kornelius sitt tilfelle. Han ble møtt av en engel som fortalte ham følgende: «Send bud til Joppe etter Simon med tilnavnet Peter! Han skal tale ord til deg som du skal bli frelst ved, du og hele ditt hus», Apg. 11:13-14. Så var altså ikke denne gode mannen frelst likevel, til tross for at han gav mange gaver til folket og bad alltid til Gud. Hvis ikke en slik mann, med slike gode gjerninger, var frelst – Hvem kan vel da kalle seg Kristen?
Det er her vi må prøve å finne sannheten. Vi må granske Skriften og se hva den sier. Det sies at: «Det er ikke én rettferdig, ikke én eneste», Rom 3:10. «Det er ikke noen som gjør det gode» (som kan oppfylle Guds standard, for den er høy) Rom 3:12. «For jeg har ikke funnet dine gjerninger fullkomne for min Gud», Åp. 3:2. Alle har vi brutt Guds lov. «For den som holder hele loven, men snubler i ett bud, han er blitt skyldig i dem alle», Jakob 2:10. Problemet vårt er at vi mangler rettferdighet. Hvis vi skal til himmelen må vi bli rettferdige. Men vi klarer ikke å få til dette av oss selv. Den onde menneskenaturen som vi har innenfor vesten, er så totalt fordervet, at det finnes intet håp om forbedring. Dette ser menneskelig sett totalt håpløst ut. Og det var nettopp derfor Jesus Kristus ble sendt som vår redningsmann. Han betalte vår synderegning, «for at hver den som tror på ham, ikke skal fortapes, men ha evig liv», Joh. 3:16b.
Når vi gransker disse sannhetene, ser vi at den rettferdigheten vi mangler, den kan vi få av Gud i gave ved at vi tror på Jesus Kristus som vår frelser. «Den derimot som ikke har (gode) gjerninger, men tror på ham som rettferdiggjør den ugudelige (oss), han får sin tro tilregnet som rettferdighet», Rom 4:5.

Dette er ord som et menneske kan bli frelst ved. Kristendom er ikke hva du og jeg kan gjøre for Gud, men hva Gud allerede har gjort for oss, ved å sende sin elskede Sønn til jorden for å dø for våre synder.
Han gav sitt liv for oss for å redde oss fra en evig fortapelse. Hvis vi hører om og tror på den sannheten, da har vi foretatt den viktigste granskningen vi noensinne kan gjøre. Fokuset ligger på Ham, på Guds enbårne Sønn, hva Han har gjort for oss. Hvis du og jeg er fornøyd med hva Jesus Kristus har gjort for oss, for å gi oss evig liv – ja da er Gud i himmelen fornøyd med oss. Da har vi akseptert den løsningen som Gud planla for oss fra før Jordens grunnvoll ble lagt, Ef 1:4. «For av nåde er dere frelst, ved tro. Og dette er ikke av dere selv, det er Guds gave. Det er ikke av gjerninger, for at ingen skal rose seg», Ef 2:8-9.


En gjenvunnet tro – En sann historie
Det var mens krigen mellom USA og Vietnam raste på det verste. Hien var en ung kristen mann fra Sør Vietnam. Han talte flytende Engelsk, og ble derfor innleid som tolk av den Amerikanske hæren. Men Viet Cong (en politisk organisasjon og hær) fulgte nøye med og spionerte på ham med sine skjulte agenter. Etter hvert ble han omringet og arrestert, og deretter kastet i fengsel. Han ble utsatt for intensiv hjerne vasking. Dag etter dag ble han mentalt torturert. Skriftene fra Marx og Engen ble boret inn i hjernen på ham. Til slutt klarte han ikke presset og gav seg over. Han fornektet Gud. Han kunne ikke tro på ham lenger.
Hans praktiske arbeidsoppgaver, i fengselet på den tiden, var å vaske toalettene. Stanken var umenneskelig. En dag bestemte han seg også for å slutte å be til Gud. Hvilken nytte kunne vel det ha? Neste morgen, da han skulle tømme søppelkassen, la han merke til et stykke papir. Han ble nysgjerrig, og vasket av skitten, og så fikk han se at det stod Romerbrevet 8 oppe i høyre hjørnet. Og der las han følgende:
For vi vet at alle ting samvirker til gode for dem som elsker Gud, dem som etter
hans råd er kalt . . . . . . . . . Hva skal vi da si til dette? Er Gud for oss, hvem er da
imot oss? . . . . Hvem er den som fordømmer? . . . . Hvem kan skille oss fra Kristi
kjærlighet? Trengsel eller angst eller forfølgelse eller sult eller nakenhet eller fare
eller sverd?. . . . Men i alt dette vinner vi mer enn seier ved ham som elsket oss.
Da kunne han ikke holde gråten tilbake. Det var som hele Niagara fossen rant fra øynene hans. Neste dag gikk han til kommandanten og spurte om han kunne få fast jobb med å vaske toalettene. Det var en merkelig og uvanlig forespørsel, men han fikk lov til det. Den samme kommandanten hadde et ny testamente, men som den ateist og kommunist han var, brukte han det til toalettpapir.
Hver dag fant Hien en side fra Det nye testamentet. Han tørket av avføringen, vasket det og tok det med seg til sengen sin. Mens de andre fangene lå og sov, lå Hien under mygg nettet og las fra den Hellige Skrift.
På den tiden ble Hien en del av en gruppe som la planer om å rømme. Viet Cong fikk mistanke om planene, og Hien ble innkalt til forhør. «Du prøver å rømme, ikke sant vel?» Han svarte «Nei.»
«Si oss sannheten. Du prøver å rømme.» Igjen løy han og nektet på det. Men så ble han slått av samvittigheten. Han hadde sviktet Herren ved å lyve. Han bestemte seg da for at hvis soldatene spurte ham én gang til, ville han fortelle sannheten. De kom tilbake for tredje gang. «Du prøver å rømme fra landet, ikke sant vel?» Denne gangen svarte han: «Ja». Soldatene tok ham da med seg til et rom, tilsynelatende for å straffe ham. Men han ble storlig overrasket når han hørte dem si: «Vi ønsker å rømme sammen med deg.»
Så hemmelig som det lot seg gjøre, fikk de ordnet med en båt og satte kursen for Thailand. Det ble en tøff reise. De var sikre på at de hadde omkommet hvis ikke soldatene hadde vært vante sjømenn. Og med Guds godhet nådde de til slutt Thailand – og et nytt liv kunne begynne. I dag er Hien siviløkonom og driver en tjeneste for Herren i California. (Oversatt av Ø.S.M fra boken: Our God is Wonderful – William MacDonald).

tilbake til topps ↑

Det Åndelige
Nr. 5. 23 Mai. 2015, 4. Årgang

Profetene – i tjeneste for oss
Betraktninger fra 1 Peters Brev (9)
«Det ble åpenbart for dem (profetene) at de ikke tjente seg selv, men dere, med dette som nå er blitt kunngjort for dere ved dem som forkynte dere evangeliet ved Den Hellige Ånd, han som ble sendt fra himmelen (Jesus) – dette som englene trakter etter å skue inn i», 1 Peter brev 1:12
Som vi har sett tidligere, «de hellige Guds menn (Profetene) talte drevet av Den Hellige Ånd». De ord som Gud gav dem å skrive ned var ikke for profetenes del, men for oss som senere skulle få lære om denne store frelse som himmelens Gud har tilveiebrakt for oss – Jesus Kristus – Han som ble sendt fra himmelen, hit til jorden som vår redningsmann.
Noen spør seg selv: Hvor er Gud? Eller: Hvordan kan Gud tillate alt som skjer i verden i dag? Men Gud bryr seg om oss mennesker, det har vi svart på hvitt i bibelen vår. «For så (på en slik måte) har Gud elsket verden at Han gav sin Sønn, den enbårne, for at hver den som tror på ham, ikke skal fortapes, men ha evig liv», Joh 3:16.
Gud i himmelen har alltid evigheten for øye, og hvorfor det? Jo fordi evigheten tar aldri slutt, mens livet det er kort. Hvis du spør noen som har passert 80, er de av hjertet enig med deg i at livet har gått ufattelig fort. Slik er det ikke med evigheten. Det er ikke rett å bare si at den er lang, for den tar aldri slutt. Evigheten er det naturlige, tiden er bare en liten parentes som Gud har skapt, og som er over om noen år.
Det viktigste vi kan bruke tiden vår til – de oppmålte år som er oss gitt, før vi skal forlate denne verden, er å bli kjent med vår skaper. «Tenk på din skaper før sølvsnoren slites over . . før ånden vender tilbake til Gud, som gav den», Pred. 12:6. Dette kjennskapet gjør oss til himmelborgere: «Og dette er det evige liv, at de kjenner deg, den eneste sanne Gud, og ham du utsendte, Jesus Kristus», Joh 17:3.
Englene er skapte vesener – tjenende ånder, som sendes ut til tjeneste for oss som skal arve frelse (Hebr. 1:14). De trakter etter å skue inn i disse sannhetene. Det betyr at Gud har åpenbart hemmeligheter i Bibelen som vi mennesker kan få kjennskap til fremfor englene. Det sies i hebreerbrevet 2:16 «For det er jo ikke engler han tar seg av, men Abrahams ætt tar han seg av». Det betyr at Gud har en så mye større plan for oss mennesker enn for englene.
Vi leser om Adam i første Mosebok at han fikk i oppgave å gi navn til alle dyrene Gud Herren hadde skapt. Men av alle dyrene fant ikke Adam noe som kunne tilfredsstille ham. Så lot Gud en dyp søvn komme over Adam, og mens han sov, tok han et av hans ribben og bygde en kvinne. Når Gud førte Eva til Adam, sa Adam: «Denne gang er det ben av mine ben og kjøtt av mitt kjøtt,» 1 Mos 2:23. Endelig fant han en som var hans like. Alle dyrene som han hadde gitt navn til kunne ikke sammenliknes med den bruden han nå fikk. Nå var han ikke lenger alene.
Den Herre Jesus, som i Skriften kalles for den siste Adam (1 Kor 15:45), venter også på sin brud. Alle vi som tror på ham er blitt hans brud. Tiden vi lever i nå, er forlovelsestiden. «Jeg har jo trolovet dere med én mann, for å fremstille en ren jomfru for Kristus», 1 Kor 11:2. En dag, når det antallet mennesker, som bare Gud kjenner til, har blitt frelst, da kommer brudgommen, Den Herre Jesus Kristus, tilbake til Jorden for å hente sin dyrekjøpte brud, (vi som er frelst) «Guds menighet, som han vant seg med sitt blod», Apg 20:28, henne som han vant seg ved å gi sitt eget liv på Golgatas kors. Da skal det bli bryllup i himmelen. «Ånden og bruden sier kom, og den som hører det, la ham si: Kom! (Åp 22:17).

Du er innbudt
Du er innbudt til bryllup i himlen, du er ønsket velkommen av Gud,
Å – så riv deg da løs ifra vrimlen, Kom idag når han sender deg bud.
Du er innbudt til bryllup i himlen, Det er du som skal være hans brud,
La han rive deg løs ifra vrimlen, Kom idag når han sender deg bud
Alt er ferdig – i himlen de venter, Ja – de venter – de venter på deg
Snart så kommer han selv ned og henter, De som går på den himmelske vei
Hør min venn – si meg – hva vil du svare, Nå når budet fra himlen deg når
Vil du gjøre deg rede og fare, Svar ja – nå når kallet du får


HVORFOR? En sann historie
Glenn Chambers, gikk ombord i et fly i New York, på vei til Quito i Ecuador. Han skulle arbeide for den Kristne Radio stasjonen HJCB, The voice of the Andes, (Stemmen fra Andes fjellene). Det var lite tvil om at hans hjerte var fylt med spenning og forventning. Når alt kommer til alt, er det lite som kan måle seg med å ta skrittet ut i fulltidstjeneste for Ham som døde for oss på Golgata.
Glenn måtte skifte fly i Miami, så han brukte ventetiden med å skrive noen notater til sin mor. Han hadde ikke med seg noe vanlig skrivepapir, men brukte en skriveblokk med reklame på. På toppen av skriveblokken stod det ene ordet: HVORFOR. I det blanke feltet skrev han ned noen notater om reisen sin så langt.
Han kom aldri så langt som til Quito. Ikke langt fra flyplassen, (Bogota i Colombia) ligger det høye fjellet El Tablazo som strekker seg 14000 fot opp i skyene. Helt uforklarlig krasjet Chambers fly inn i fjellet, og det brennende vraket ble liggende i en ravine nedenfor fjellet. Alle ble selvsagt drept.
Nyheten om hans død nådde hans mor raskt, og noen dager senere fikk hun brevet han hadde sendt fra flyplassen i Miami. Med store bokstaver stod det øverst på skriveblokken: HVORFOR. Ett godt spørsmål. Hvorfor måtte han dø så ung, han som var så ivrig etter å tjene Herren? Var dette en seier som måtte føres på Satans konto? Hva godt kunne vel komme ut av en slik tragedie? Den eneste trøsten en kunne finne da dette skjedde, var et ord fra Herren: «Det jeg gjør, forstår du ikke nå, men du skal skjønne det senere», (Joh 13:7).
Tjuesju og et halvt år senere var en tapper misjonær på søking etter unådde folkeslag i Ecuador fjellene. Til hennes store overraskelse, møtte hun en stamme, en gruppe mennesker som var tospråklig. De så ut for å være usedvanlig intelligente. Og det beste av alt var at stammesjefen, og mange av folket fortalte at de var kristne.
Hvordan kunne de være kristne? Så langt hun kunne forstå, var det ennå ingen misjonær som hadde nådd så langt inn i jungelen med evangeliet. Når hun spurte dem om hvordan de ble kjent med Jesus som sin Herre og frelser, gikk sjefen inn i hytten sin og hentet en forkullet koffert. I den lå det en spansk Bibel. Når misjonæren åpnet den kunne hun lese fremst i Bibelen: En gave til vår kjære broder D. Glenn Chambers. Kristne venner på New York Island hadde signert under. Stammesjefen forklarte at de hadde funnet kofferten på en tur gjennom jungelen, og ved å begynne å lese i Bibelen hadde de funnet Herren.

De hadde tydeligvis vært der hvor flyet til Glenn Chambers hadde styrtet. Glenns liv var ikke bortkastet likevel. Ved hjelp av hans velbrukte Bibel, hadde lyset fra evangeliet strømmet inn i hjertene til dette jungelfolket og gjort dem til nye skapninger i Kristus. (Oversatt av Ø.S.M fra boken: Our God is Wonderful – William MacDonald).

tilbake til topps ↑

Det Åndelige
Nr. 6. 23 Juni. 2015, 4. Årgang

Vær edrue!
Betraktninger fra 1 Peters Brev (10)
«Bind derfor opp om dere, om deres sinn, vær edrue og sett deres håp fullt og fast til den nåde dere får i Jesu Kristi åpenbarelse», 1 Peter brev 1:13
Guds ord sier en god del om vin. Bl. annet leser vi i Johannes kap 2 om da Jesus gjorde vann til vin. Kjøkemesteren var helt forbauset over at den beste vinen hadde blitt gjemt til slutten av bryllupet. Det vanlige var at den beste vinen ble satt frem først, og når gjestene var blitt drukne, satte de frem den dårligste vinen. Avsnittet viser oss at det var vanlig med gjæret vin til maten.
Paulus sier også til sin unge medarbeider Timoteus at han skulle bruke litt vin til medisin. «Drikk ikke lenger bare vann, men bruk litt vin for din mage og for de sykdommer du så ofte lider av», 1 Tim 5:23.
Noen drikker litt vin til maten, mens andre lar det være av hensyn til dem som ikke klarer å holde seg til det ene glasset. Alle som sliter med avhengighet begynte engang med det ene glasset.
En kan ikke ut ifra Bibelen si at det er synd å drikke litt vin. Hvis en derimot blir drukken, da er det synd.
«Drikk dere ikke drukne av vin, for det fører bare til utskeielser, men bli fylt av Ånden», Ef 5:18.
Da jeg som 20 åring ble frelst, var det noe av det første jeg gjorde å tømme ut alle vinflaskene jeg hadde laget. I stedet fikk jeg Den Hellige Ånd. Nå kan jeg si som Jesaja: «Jeg vil glede meg i Herren», Jes 61:10.
Selv om verset fra 1 Peters brev nevner det å vær edrue, er det likevel ikke først og fremst edruelighet fra vin Peter har i tankene. Det går nemlig an å bli bedøvd av denne verdens fyrste – Satan. En kan bli så bedøvd av han, og av denne verden at en ikke ser klart. «For denne verdens gud (Satan) har forblindet de vantros sinn, så de ikke ser lyset fra evangeliet om Kristi herlighet, han som er Guds bilde», 2 Kor 4:4. De gode nyhetene om Jesus Kristus er som et lys som lyser i denne mørke verden. Ufattelig som det er, så har dette blitt snudd på hodet. Vi som tror på Jesus blir av og til kalt mørkemenn, mens vi i realiteten er lys bærere.
Hva er egentlig lys, og hva er mørke? Hvis vi skal holde oss til den åndelige definisjonen, så er mørket synd, mens lyset er bekjennelse og tilgivelse. Hvis en person synder, og prøver så godt en kan å holde avstand til Gud, ja da lever en i åndelig mørke. Hvis en derimot, når en blir klar over at en har syndet, kommer til Gud og bekjenner – forteller Herren det gale en har gjort, og ber om tilgivelse – og så vender seg bort fra den synden, da lever en i lyset. Her er hva Guds ord selv sier om dette:
«Og dette er det budskapet vi har hørt av ham og forkynner dere: Gud er lys, og det er ikke noe mørke i ham. Dersom vi sier at vi har samfunn med ham, men vandrer i mørket, da lyver vi og gjør ikke sannheten. Men dersom vi vandrer i lyset, likesom han er i lyset, da har vi samfunn med hverandre, og Jesu, hans Sønns blod renser oss fra all synd. Dersom vi sier at vi ikke har synd, da bedrar vi oss selv, og sannheten er ikke i oss. Dersom vi bekjenner våre synder, er han trofast og rettferdig, så han forlater oss syndene og renser oss fra all urettferdighet. Dersom vi sier at vi ikke har syndet, så gjør vi ham til en løgner, og hans ord er ikke i oss», 1 Joh. Brev 1:5-10.
På det naturlige området foretrekker de fleste av oss lyset. «Lyset er herlig! Det er godt for øynene å få se solen», Fork. 11:7. Solen har en tiltrekning på oss alle. Hvis det er sant for det naturlige, er det enda mer sant når det gjelder det åndelige. Jesus er verdens lys, mens Satan er mørkets fyrste. Hvis vi ønsker en lys fremtid må vi velge lysets Fyrste her i livet.
«Men dere (som tror) er en utvalgt ætt, ett kongelig presteskap, et hellig folk, et folk til eiendom, for at dere skal forkynne hans storhet, han som kalte dere fra mørket til sitt underfulle lys», 1 Pet 2:9.
«Jeg er kommet som et lys til verden, for at hver den som tror på meg, ikke skal bli i mørket», Joh 12:46. Evigheten tar aldri slutt, hvor glad jeg er fordi jeg har fått tilgivelse for alle mine synder og fått et evig liv. Det sikrer en lys tilværelse i evigheten. «Staden (Himmelen) trenger ikke lys fra solen eller månen, for Guds herlighet opplyser staden», Åp 21:23a.
«Men alle dem som tok imot ham, dem gav han rett til å bli Guds barn, de som tror på hans navn», 1 Joh. 1:12. Den som klynger seg til dette løftet har en lys fremtid i møte!


Piliaski – En sann historie
Det mest bemerkelsesverdige ved Piliaski var hans høyde; han var bare 4 fot og 8 tommer høy (ca. 1,42m). Når denne unge mannen, fra Zambia, fikk se sine naboer komme tilbake fra kobber beltet fullastet med materielle ting fordi de hadde tjent gode penger, bestemte han seg for at han ville også dra til kobber beltet, få seg jobb, kjøpe seg en sykkel, en klokke, tepper og gode klær. Han følte at så lenge han bodde inne i bushen var det ingen fremtid for ham.
Hans første jobb var i en kobbergruve. Siden han var en hardt arbeidende mann, og til å stole på, ble han formann for en gruppe arbeidere. Etter én måneds arbeid hadde han mer penger enn han noen gang hadde sett før. Men hva skulle han kjøpe for disse pengene?
Han dro til byen Kitwe, som lå i nærheten og gikk å så i butikkvinduene. En butikk som imponerte ham solgte bøker. I utstillingsvinduet fikk han øye på et Ny testamente på hans eget språk. Han gikk inn i butikken og sa til ekspeditøren: «Det står en bok i utstillingsvinduet som taler til meg.» «Javel, da må du være en Mumemba, for det er et Memba Ny testamente. La meg hente et til deg. Det koster bare tre shillinger.»
Piliaski kjøpte boken uten å nøle, den første han noensinne hadde eid, og bar den tilbake, til hytten sin i gruvebyen, med stor glede. For første gang i sitt liv hadde han elektrisk strøm, og det var derfor mulig å lese Ny testamentet hver kveld etter arbeids tiden var slutt.
Historien grep ham. Han kunne ikke få lest nok. Det varte ikke lenge før budskapet avslørte hans eget hjerte for ham. Han erkjente at, i Guds øyne, var han en skyldig synder og derfor en som ikke passet inn i himmelen. Han klarte ikke å holde ut lenger. Han spurte Herren om å tilgi ham for at han var slik en synder, og for å ha gjort opprør mot Hans vilje.
Nå hadde han fått Jesus som sin Herre og frelser og venn. Piliaski snakket med Herren som sin beste venn.
En kveld hvor han hadde lest i Ny testamentet ca. en time, slo han av lyset og lå å mediterte på hva han hadde lest. Plutselig ble han klar over Herrens nærvær i rommet.
«Piliaski!» «Ja, Herre.» «Jeg vil at du skal gå tilbake til ditt folk og fortelle dem om meg.» Piliaski adlød Herren og han ble en fremragende evangelist. Mange ble frelst. Men så fikk Piliaski lese i Ordet at troende ble døpt ved neddykking. Han hadde aldri selv blitt døpt, så hvordan kunne han fortelle dem han hadde ført til tro å følge denne Herrens befaling? Han samlet alle de som hadde kommet til tro på Jesus ved elven, og så bad han ham som hadde blitt frelst først om å døpe ham, og deretter ville han døpe de andre. Med denne flokken av døpte troende ble en menighet startet.
Mange år senere, når det ble krig, omringet terrorister kristne ledere og fortalte dem at de nå skulle holde sin siste tale. Noen var alt for skremt til å tale. En kollapset. Men Piliaski reiste seg og begynte med å si: «Siden dette blir min siste tale, vil jeg tale fra hjerte til hjerte. Jeg vet hvor jeg går når jeg dør, og dere trenger å få vite hvor dere går, jeg vil derfor tale om Himmelen og Helvete.» Mens han talte med stor frimodighet begynte noen av soldatene å bli kjenne på frykt. De sa: «Se å komme deg bort fra her. Kom deg bort fra denne landsbyen og dette området, og kom aldri tilbake.
Piliaski var den eneste som ble satt fri. Når disse ord skrives (1999) er han fortsatt opptatt med å forkynne evangeliet og plante nye menigheter. Han er en liten mann, men kaster en stor skygge.
(Oversatt av Ø.S.M fra boken: Our God is Wonderful – William MacDonald).

tilbake til topps ↑

Det Åndelige
Nr. 7. 23 Juli. 2015, 4. Årgang

Som lydige barn!
Betraktninger fra 1 Peters Brev (11)
«Som lydige barn må dere ikke skikke dere etter de lyster som dere før hadde, i deres uvitenhet», 1 Peter brev 1:14.
Det står mye om barn i Skriften. Bl. annet står det: «Uten at dere omvender dere og blir som barn, kommer dere slett ikke inn i himlenes rike», Matt 18:3. Videre sier Jesus: «La de små barn være, og hindre dem ikke fra å komme til meg, for himlenes rike hører slike til», Matt 19:14.

Hva er så spesielt med barna sammenliknet med oss voksne? Barn er tillitsfulle. Et lite barn har ikke motstand mot Gud. Når du forteller et barn om Jesus, fatter det tillit til det du sier og tar imot budskapet, og det er det som er hele poenget.
Hvis ikke en voksen tar imot budskapet, omvender seg og tror slik som et lite barn gjør, kan en «slett ikke komme inn i himlenes rike». Det er derfor ikke bare livsviktig men også «evighetsviktig» å ta imot budskapet om Jesus Kristus. Hvis en tar imot budskapet om Jesus i sitt hjerte, da tar en imot Jesus som sin frelser.

Da apostelen Paulus med sine medarbeidere forkynte evangeliet for noen kvinner som samlet seg nede ved en elv, står det om en av kvinnene, som hette Lydia: «Hun hørte på, og Herren åpnet hennes hjerte, så hun gav akt på det som ble talt av Paulus,» Apg 16:14. Hun rakk ikke å besøke verken kirke eller bedehus, frelst ble hun nede ved en elv, mens hun lyttet til det underfulle livgivende Guds ord.

Vi finner flere eksempler i Skriften på mennesker som lyttet seg frelst: «Ham (Jesus) gir alle profetene det vitnesbyrd at hver den som tror på ham, får syndenes forlatelse ved hans navn. Mens Peter ennå talte disse ord, falt Den Hellige Ånd på alle dem som hørte ordet», Apg 10:43-44. De hørte Guds ord, trodde det, og slik mottok de Den Hellige Ånd i sine hjerter. Det er akkurat det som er kjennetegnet på noen som har blitt frelst. De har fått Den Hellige Ånd i sitt hjerte.
«Alle dem som tok imot ham, dem gav han rett til å bli Guds barn, de som tror på hans navn», Joh 1:12. Igjen ser vi at det tales om barnet – Guds barn. Å bli et Guds barn er å bli bror til frelseren Jesus Kristus. «Gå til mine brødre og si til dem: Jeg farer opp til min Far og deres Far, min Gud og deres Gud», Joh 20:17.
Hør hva himmelens og Jordens skaper selv sier, «. . Gud, som ikke kan lyve», (Tit 1:2), «For så har Gud elsket verden at han gav sin Sønn, den enbårne, for at hver den som tror på ham, ikke skal fortapes, men ha evig liv», Joh 3:16. Tilbudet er reelt. Dette er sant! Tro det og det er ditt.

Hvis du har tatt imot Jesus, så sier Skriften at du har blitt en Guds sønn/datter. Du har fått et evig liv. Du kan da begynne å takke ham og glede deg!
Du som allerede vet at du er et Guds barn – Gled deg i Herren – Tenk EVIG LIV! Ikke midlertidig liv, men evig. Det begynner her på jorden i det øyeblikk vi tar imot Jesus som vår frelser, og det slutter aldri, Amen.

En Sikh som lette og fant- En sann historie
Sundar Singh vokste opp i en Sikh familie i Punjab, (India). Moren hans var en from kvinne, men hans far brydde seg ikke særlig mye om religion, og var mest opptatt av at sønnen skulle få en god karriere.
Den statlige skolen lå for langt unna hjemmet til Singh familien, så Sundar gikk derfor i stedet på en Kristen skole i nærheten. Når han var fjorten år gammel døde moren hans, og fra da av forandret Sundar seg. Fra å være en lydig skole elev ble han etterhvert et problembarn som forstyrret klassen og som nektet å lese Bibelen. Jevnlig skapte han problemer av ett eller annet slag. Til slutt ble han overflyttet til den statlige skolen.
Han ble en gjeng leder som satte seg som mål å ødelegge den kristne skolen og jage bort lærerne. Når kristne holdt møter utendørs heiv de stein og møkk på dem. Til og med hans far var sjokkert over den forandringen som hadde skjedd med hans sønn.
Når Sundar senere fikk malaria og slet med depresjon, spurte han om å bli overført til den Kristne skolen igjen. Etter dette oppførte han seg skikkelig, men han kjempet fortsatt mot Gud. Sammen med noen venner av seg kjøpte han et Ny Testamente, tok det med seg hjem og satte fyr på det. Hans far skjente på ham og sa: «Hva i all verden er det du finner på, tenk å brenne de Kristnes bok». «Det er en god bok – det sa din mor.»
Til slutt nådde han et punkt i livet hvor han ikke viste sin arme råd. Hvis han ikke fant fred i hjertet ville han ta sitt eget liv. Etter å ha holdt seg inne i tre døgn begynte han å be til Gud: «Åh Gud! Hvis du finnes så åpenbar deg selv for meg i kveld.» Hvis han ikke fikk svar på sin bønn i løpet av syv timer ville han gå bort til jernbanen og legge hodet ned på skinnene og vente på neste tog på vei til Lahore. Slik ville han gjøre slutt på livet.
Tidlig neste morgen kom han løpende inn på sin fars soverom og sa; «Jeg har sett Jesus.» Faren fortalte ham at det måtte da bare ha vært en drøm, men han insisterte, «Nei, Jesus kom inn på rommet mitt og sa på Hindustani, ‘Hvor lenge skal du fortsette å forfølge meg? Jeg har kommet for å frelse deg. Du bad om å få vite den riktige veien. Hvorfor tar du ikke imot det? Jeg er veien.’» Så sa han, «Jeg er nå en kristen, heretter kan jeg ikke tjene andre en Jesus.»
Faren minnet ham om at han for bare tre dager siden hadde brent den kristne boken. Sundar stod stille mens han så på sine hender, «Disse hendene gjorde det. Jeg får ikke vasket av dem den synden før den dagen jeg dør. Men til den dagen kommer, er livet mitt Hans.»
Hva han ikke visste på den tiden var at i det samme øyeblikket som han stolte på Jesus som sin Frelser, ble hendene hans renset fra den synden. Gud ville ikke lenger komme i hu hans synder.
(Oversatt av Ø.S.M fra boken: The Wonders of God – William MacDonald).

«Jeg er den som utsletter dine misgjerninger for min skyld, og dine synder kommer jeg ikke i hu», Jesaja 43:25
«Om noen vil gjøre hans vilje, da skal han kjenne om læren er av Gud, eller om jeg taler av meg selv», Joh 7:17

tilbake til topps ↑

Det Åndelige
Nr. 8. 23 Aug. 2015, 4. Årgang

Han som kaller.
Betraktninger fra 1 Peters Brev (12)
«Men vær, etter den Hellige som kalte dere, også dere hellige i all deres ferd», 1 Peter brev 1:15.
Kanskje du er en av dem som sier eller mener: «Jeg føler meg ikke kallet til å bli en kristen». Hva er egentlig et kall fra Gud? Kan man høre en stemme som sier: «Kom og følg meg»? Det er nok ikke umulig at noen kan høre en klar og tydelig stemme som sier: «Kom og følg meg.» Det var slik Jesus kalte de første læresveinene. Men mer vanlig i dag er nok at en merker en indre stemme som sier: «Kom og følg meg.»
Den Allmektig, Gud Herren, taler og kaller på jorden fra solens oppgang til dens nedgang», Salme 50:1.
Det vil si at Gud kaller på mennesker hele tiden, selv om ikke hvert menneske merker kallet hele tiden.
En eldre dame som nærmet seg slutten på livet sa det slik en gang: «Jeg var kallet av Gud i min ungdom, men nå merker jeg ikke kallet lenger.» Det er farlig å la kallet gå ifra seg. For når en ikke merker noe kall, da tenker en ikke på det som har med Gud å gjøre. Jeg husker for mitt eget vedkommende, at da jeg som 13 åring bestemte meg for å forlate min barnetro, var jeg likevel kallet av Gud i en 4-5 år. Men så kom det hele på avstand, og jeg tenkte ikke på Gud i det hele tatt. Men heldigvis, etter en samtale med et søskenbarn kom kallet tilbake med full styrke. Og da jeg en tid etter bestemte meg for å dra på en kristen konsert i Grieghallen (Bergen), kjente og viste jeg, at om jeg da ikke tok imot kallet til å bli et Guds barn, ja så ville det gå lenge til neste gang. Men takk og lov! Herren fikk overtalt meg. «Herre, du overtalte meg, og jeg lot meg overtale. Du ble for sterk for meg, og fikk overhånd», Jer. 20:7a.
Mesteren er her og kaller på deg!
Det var Marta som sa dette til sin søster Maria. «Da hun hørte det, stod hun fort opp og gikk til ham», Joh 11:28-29. Denne samme Mesteren kaller også i dag. «Han som vil at alle mennesker skal bli frelst og komme til sannhets erkjennelse», 1 Tim 2:4. Gud har et ønske om at ALLE mennesker skal høre kallet og ta imot frelsen. «Etter at Gud har båret over med uvitenhetens tider, befaler han nå alle mennesker alle steder, at de skal omvende seg», Apg 17:30. Hvorfor befaler han nå alle mennesker alle steder, at de skal omvende seg? «For han har fastsatt en dag da han skal dømme verden med rettferdighet. Dette skal skje ved den mann som han har utvalgt til det, etter at han har gitt fullgodt bevis for alle ved å oppreise ham fra de døde», Apg 17:31.


En 90 år gammel dame fra Valdres som fikk se et syn – En sann historie
Følgende historie fikk jeg først høre i 1995 da jeg og min kone var på et fellesmøte i Volsdalen Kirke i Ålesund. Alle slike syn må prøves på Guds ord, og dette synet fra den gamle damen i Valdres mener mange tåler den testen. Det som allerede er oppfylt har jeg merket med fet skrift, (ØSM.)
En gammel dame fra Valdres på 90 år fikk en profeti (et syn) fra Gud i 1968. Emmanuel Minos holdt møter der hun bodde. Han traff henne og fikk høre hva hun hadde opplevd. Han skrev det ned, men syntes det hørtes så uforstående ut at han la det i en skuff. Men nå, etter nesten 30 år, så han på det, og da forsto han at han måtte dele det med andre.
Dette er skrevet av fra en kassett som var tatt opp fra et møte på Sunnmøre i 1995. Damen fra Valdres var en våken og sannferdig kristen som hadde et godt skussmål av alle som kjente henne: ”Jeg fikk se verden som en slags globus. Jeg så Europa – land etter land. Jeg så Skandinavia. Jeg så Norge. Jeg så visse scener som ville finne sted like før Jesus kommer igjen, like før den siste ulykken bryter løs over menneskeslekten, en ulykke som vi aldri før har opplevd maken til. Hun nevnte fire bolker.”
1. Like før Jesus kom og alvoret brøt løs, var det en avspenning som vi aldri før har hatt. Det var fred, og freden kom til å vare en tid. I denne fredsperioden var det nedrustning i mange land, også Norge, og vi var ikke forberedt denne gangen heller når det kom. Den tredje verdenskrigen kom til å starte på en måte som ingen hadde ventet, – og ifra helt uventet hold.
2. Det kommer til å oppstå en lunken holdning uten sidestykke blant kristenfolket. Et frafall fra sann og levende kristendom blant de kristne. Kristne kommer ikke til å være åpne for ransakende forkynnelse like før Jesus kommer igjen. De vil ikke som før i tiden høre om synd og nåde, lov og evangelium, bot og bedring. Isteden kommer det et surrogat: LYKKEKRISTENDOM
Det gjelder å bli vellykket. Det gjelder fremgang. Det gjelder materielle goder, ting som Gud aldri har lovet oss på denne måten. Kirker, bedehus og frikirkelokaler ble mer og mer tomme. I stedet for den forkynnelse som vi har vært vant til gjennom generasjoner – som å ta sitt kors opp og følge Jesus – var det underholdning, kunst og kultur som overtok kirker, bedehus og lokaler der hvor det skulle være vekkelse, nød og botsmøte. Dette kommer til å skje i sterk grad like før Jesus kommer igjen og ulykker bryter løs over oss, og folk kommer til å sove i sin ånd.
3. Det blir en moraloppløsning som Norge aldri før har opplevd maken til. Folk vil leve som gifte uten å være gift. Urenskap før ekteskapet og utroskap i ekteskapet kommer til å bli det naturlige, og en kommer til å unnskylde det på alle hold. Det kommer til og med til å snike seg inn i kristne kretser, og vi duller for det – også synder mot naturen. Like før Jesus kommer igjen, kommer det til å bli saker på TV som vi aldri tidligere har opplevd. TV kommer til å bli full av vold, en vold så grusom at det kommer til å lære folk å myrde og ødelegge hverandre, og det blir utrygt å gå i gatene våre.
Folk kommer til å ta etter. Det blir ikke ett tilbud på TV, det blir fullt av tilbud. (Hun så dette med flere kanaler allerede i 1968.) Det kommer til å bli akkurat slik som vi har det på radioen, der vi kan ta inn den ene stasjonen etter den andre, og den kommer til å fylles med vold. Folk kommer til å ha det som underholdning – de verste scener av mord og ødeleggelser av hverandre, og det kommer til å spre seg i samfunnet. På TV kommer det også til å bli samlivsscener. De mest intime ting som foregår i et ekteskap kommer til å bli vist på skjermen. («Dette var i 1968, og jeg protesterte med at vi hadde paragrafer som forbyr den slags», sier Emmanuel Minos).
Da sa den gamle damen: Det kommer til å skje, og du får se det. (Emanuel Minos døde i Nov 2014.) Alle ting vi har hatt før, kommer til å brytes ned, og det blir vist det mest usømmelige for våre øyne.
4. Folk fra fattige land kommer til å strømme til Europa. De kommer også til Skandinavia og Norge. Det blir såpass mange av dem . . . at folk kommer til å mislike dem og være harde mot dem. De vil bli behandlet slik som jødene før krigen. Da er målet for våre synder nådd. («Jeg protesterte på det med innvandring. Jeg forstod det ikke da», sier Emmanuel Minos)
Da strømmet tårene ned på den gamle damen, og sa: Jeg får ikke se det, men du får se det. Da plutselig kommer Jesus igjen, og den tredje verdenskrig bryter løs. Det blir en kort krig. Alt av krig som jeg har opplevd før er bare en lek i forhold til denne, og den kommer til å avslutte med en atombombe.
Luften kommer til å bli så forurenset at en ikke kan puste i den. Det kommer over flere kontinenter: Amerika, Japan, Australia, – de rike landene. Vannet kommer til å bli ødelagt. Vi kan ikke dyrke mer på jorden. Resultatet blir at bare en levning igjen. Og levningen i de rike landene kommer til å rømme til de fattige land, men de blir like harde mot oss som vi var mot dem når tiden er inne. Jeg er så glad for at jeg fikk se dette. Men når tiden nærmer seg, må du ta mot til deg og si dette. Jeg har fått dette fra Gud.

Ingenting av dette strider mot bibelens ord. Se Johannes Åpenbaring kapittel 6 og utover. Men den som har fått sin synd tilgitt og har Jesus til Frelser og Herre er trygg, avslutter Emanuel Minos.

tilbake til topps ↑

Det Åndelige
Nr. 9. 23 Sept. 2015, 4. Årgang

Dere skal være hellige.
Betraktninger fra 1 Peters Brev (13)
«For det er skrevet: Dere skal være hellige, for jeg er hellig», 1 Peter brev 1:16.
Apostelen Peter refererer her til 3 Mos 19, hvor det sies at Gud er Hellig. Det samme sies om Jesus Kristus, for også han er: «Hellig, uskyldig, ren, skilt fra syndere og opphøyet over himlene», Hebr. 7:26.
Det er en del ting Gud ikke kan gjøre. Han kan ikke lyve, og han kan ikke synde. Gud tolerer ikke synd. Han hater synden, men heldigvis så elsker han syndere.
Det finnes to typer mennesker i verden; Syndere, og tilgitte syndere. Syndere er på vei mot en evig fortapelse, mens tilgitte syndere er på vei til himmelen. Derfor er det veldig viktig at vi alle kommer oss i sikkerhet, over i kategorien «tilgitte syndere.» Men hva skal til for å bytte plass? Som vi las, Gud er hellig og rettferdig. Vi mangler begge deler. Hvordan kan vi da bli «hellig og rettferdig, himmelen verdig»? Vi må få helligheten og rettferdigheten fra Gud! Abraham trodde Gud, og DET ble tilregnet ham som rettferdighet.
I Matteus evangeliet står det en liknelse om en konge som inviterte til bryllup for sin sønn. Når bryllupsgjestene kom, var det på den tiden vanlig at de fikk utlevert spesielle bryllupsklær til bryllupet. Tenk hvor enkelt det ville vært. Hvorfor de hadde denne skikken for 2000 år siden vet vi vel ikke så mye om. Men kanskje var det for å ære brudeparet. En skulle ikke vise seg med dårlige klær. Men i fortellingen vår står det at det var en som hadde kommet inn i festsalen uten bryllupsklær på. Så der satt han i sine egne klær, blant alle gjestene som hadde bryllupsklær på. Når så kongen kom og fikk se det, gav han beskjed om at han som satt der i egne klær skulle kastes ut. Dette kunne ikke aksepteres. Det var nok en stor skam og en vanære for bruden og brudgommen.
Når vi en dag skal samles til bryllupsfest i himmelen, slik som vi finner beskrevet i Johannes Åpenbaring, kan ingen av gjestene komme inn i bryllupssalen i egne klær. Dette med klær og bryllupsklær er selvsagt billedlig tale. Hvis vi bytter ut ordet «klær» med ordet «liv» begynner det å få mening, for det er det Herren vil ha sagt oss. Ingen kan komme inn i himmelen og si: «Jeg er kommet inn her fordi jeg var et så prektig menneske. Jeg levde et godt liv, betalte min skatt, og gjorde alltid opp for meg. Jeg var snill og hjelpsom mot alle. Jeg gav også en slant i kollekt når det ble anledning. Er det noen som fortjener å komme inn her, så er det meg.» Det blir som å komme inn i bryllupssalen i egne klær. Problemet er at klærne eller livet vårt ikke holder mål. Livet mitt og ditt holder ikke den kvaliteten som skal til. «All vår rettferdighet ble som et urent klesplagg» sies det i Jesaja 64:5.
Derfor må vi få tildelt bryllupsklærne, for å bli i bildet. Vi må få den rettferdighet som vi mangler, som en gave fra Gud! Nærmere kjernen til det kristne budskapet er det ikke mulig å komme. Hele kristendommen kan komprimeres ned til dette som vi nå snakker om. Vi må få tildelt rettferdigheten som en gave fra Gud.
Det gir Gud oss som en gave, når vi tror det som han sier i sitt ord, at Jesus Kristus kom til verden for å frelse syndere. I samme øyeblikket som vi tror det, går vi over fra å være en synder, til å bli en tilgitt synder. Vi skal nå se på noen sentrale bibel vers som forteller og bekrefter dette.
«Abraham trodde Gud, og DET ble tilregnet ham som rettferdighet», Rom 4:3. «Han var fullt viss på at det Gud hadde lovt, det var han og mektig til å gjøre. DERFOR ble det også regnet ham til rettferdighet.
Men ikke bare for hans skyld er det skrevet at det ble tilregnet ham. Det er skrevet også for VÅR skyld som skal få rettferdigheten tilregnet, vi som tror på ham som oppvakte Jesus, vår Herre, fra de døde, han som ble gitt for våre overtredelser og oppreist til vår rettferdiggjørelse», Rom 4:21-24.
Her har vi altså Guds veiledning hvordan vi kan nå himmelen. Som vi ser er troen viktig. Når en hører eller leser Guds ord kommer troen. «Så kommer da troen av forkynnelsen som en hører, og forkynnelsen som en hører, kommer ved Kristi ord», Rom 10:17
Når du har begynt å tro, da har du fått «rettferdigheten tilregnet», dvs. Gud ser nå på deg som rettferdig, ikke på grunn av deg selv, men fordi Jesus Kristus har blitt din rettferdighet.
Skriften sier at «Syndens lønn er døden, (adskillelse fra Gud), men Guds nådegave er evig liv i Kristus Jesus, vår Herre», Rom 6:23. Enten må vi ta imot den lønnen, eller så må vi akseptere Guds løsning, som var at Jesus Kristus ble gjort til syndoffer for oss, for at vi skal slippe evig død.
En ny tildekning – En sann historie
Et lite lam ble funnet død en morgen ved siden av sin mor. Gårdbrukeren, en venn av meg, så også at en annen søye ikke klarte å ta skikkelig vare på begge sine to tvilling lam. Han flyttet det ene lammet over til sauen som hadde mistet lammet sitt. Men lammet ble ikke mottatt i sin nye familie. Den usympatiske sauen nektet å bry seg noe om det lille fremmede lammet.

Gårdbrukeren prøvde deretter å lukke dem begge inne i sin egen innhegning for natten. Men nesten hele natten kunne skriket fra det sultne lammet høres, og om morgenen hadde sauen faktisk hoppet over gjerdet og forsvunnet. Da fant gårdbrukeren en annen måte å løse problemet på. Han fjernet skinnet fra det døde lammet og la det over den lille inntrengeren. Han knyttet det fast til den lille kroppen og på nytt la han det ved den motvillige fostermoren. Etter en liten runde med lukting og en liten synlig inspeksjon, ble det lille lammet godkjent og fikk en varm velkomst med påfølgende føde og kjærlighet.

Her er en liknelse for enhver som er fremmed for Gud. Selv om vi kommer til Gud som berøvede, foreldreløse og fremmede på leting etter et sikkert tilfluktsted, så kan vi bli akseptert. Men hvordan kan vi bli akseptert av Gud? Jo, ved at Guds lam Jesus Kristus døde, så er det laget en «tildekning» for deg som dekker til dine synder, og du får en gledelig mottakelse inn i den varme Himmelske familien. Vi kan leve fordi en annen døde. Vi blir akseptert av Gud fordi Jesus Kristus Guds lam, var uten synd og er akseptert av Gud. Når vi får Hans tildekning, er vi like akseptert hos Gud som Ham. Ja da står det faktisk at synden vår ikke bare blir tildekket, men også fjernet. Har du bedt Gud om å få en slik tildekning?
Oversatt av ØSM fra det Canadiske bladet: «Words of Life.»


Johannes Kap 8 vers 1-11
«Men Jesus gikk ut til Oljeberget. Tidlig om morgenen kom han igjen til templet. Folkemengden samlet seg om ham. Han satte seg og lærte dem. De skriftlærde og fariseerne førte da til ham en kvinne som var grepet i ekteskapsbrudd, og de stilte henne fram for ham. Og de sa til ham: Mester, denne kvinnen er grepet på fersk gjerning i ekteskapsbrudd. I loven har Moses påbudt oss at slike kvinner skal steines. Hva sier nå du? Dette sa de for å sette ham på prøve, så de kunne ha noe å anklage ham for. Men Jesus bøyde seg ned og skrev med fingeren på jorden. Men da de fortsatte å spørre ham, rettet han seg opp og sa til dem: Den av dere som er uten synd, han skal kaste den første steinen på henne! Så bøyde han seg ned igjen, og skrev på jorden. Men da de hørte dette, gikk de bort en etter en, de eldste først. Jesus ble alene tilbake med kvinnen som sto der. Da rettet Jesus seg opp og sa til henne: Kvinne, hvor er de? Har ingen fordømt deg? Hun sa: Ingen, herre! Og Jesus sa: Heller ikke jeg fordømmer deg. Gå bort, og synd ikke mer!»

tilbake til topps ↑

Det Åndelige
Nr. 10. 23 Okt. 2015, 4. Årgang

Når dere påkaller som far ham
Betraktninger fra 1 Peters Brev (14)
«Når dere påkaller som Far ham som dømmer uten å gjøre forskjell», 1 Peter brev 1:17.
Å påkalle Herren er begynnelsen til evig liv. «For hver den som påkaller Herrens navn, skal bli frelst», Rom10:13. Så sies det videre: «Men hvordan kan de påkalle en som de ikke er kommet til tro på? Og hvordan kan de tro på en som de ikke har hørt om? Og hvordan kan de høre uten at det er noen som forkynner?», Rom 10:14. Brevet du nå holder i hånden er et forsøk på å formidle det budskapet som gir evig liv, – noe vi alle trenger, noe vi alle ønsker. Det som forkynnes i dette brevet er det glade budskap om at Jesus Kristus har ordnet med frelse fra en evig fortapelse. Ved troen på Ham blir denne frelsen vår! Når dette budskapet blir formidlet til deg, kan du komme til tro på Jesus Kristus som din frelser, og ved at du begynner å tro på Ham, kan du påkalle Ham.
Det er mange mennesker som har opplevd nødsituasjoner både på land og hav. «I slikt vær, da får du bønner, Gud!» skrev Henrik Wergeland. Ofte har mennesker da påkalt Herren. «Jesus hjelp meg», eller «Herre Frels meg.» Det som er tilfelle for alle som roper på eller påkaller Herren er at ingen blir skuffet. Alle får hjelp, «For HVER den som påkaller Herrens navn, skal bli frelst», Rom 10:13.

Vi husker historien om Peter og disiplene som fikk se Jesus komme til seg på vannet. Først trodde de det var et spøkelse, men da de forstod at det var Herren, sa Peter: «Herre, er det deg, da byd meg å komme til deg på vannet! Han sa: Kom! Og Peter steg ut av båten og gikk bortover vannet mot Jesus. Men da han så det veldige uværet, ble han redd, og begynte å synke. Da ropte han: Herre, frels meg!», Matt 14-26-27. Med en gang fikk Peter hjelp.
«På den dag jeg er i nød, kaller jeg på deg, for du svarer meg», Salme 86:7.
Men er det bare i nødsituasjoner vi skal påkalle Herren? Vi lar Skriften svare: «Søk Herren mens han er å finne, kall på ham den stund han er nær!», Jesaja 55:6. Den dagen kan nemlig komme da disse tankene er fjern fra deg, dager da du ikke søker Herren, og ikke kaller på ham. Vi har et luksus problem i vårt land i dag, og det er at vi har det så altfor godt. Vi har det så godt at vi ikke trenger Gud. Vi klarer oss uten ham.
Og det kan nok gå bra for mange i livet, men i evigheten holder det ikke. Et liv uten Gud her på jorden, blir et liv uten fellesskap med Gud i evigheten. Måtte du se alvoret og påkalle Herren nå, mens han er nær, slik at du blir en Guds sønn eller datter, og får det evige livet før det blir for sent.
For deg som allerede har påkalt Herrens navn, og kjenner ham som din personlige frelser, betyr det at du har en lys fremtid i møte. Samme hva som måtte komme i fremtiden, enten det er krig eller nød, så trenger du ikke å frykte. «Frykt ikke, for jeg er med deg! Se deg ikke engstelig om, for jeg er din Gud! Jeg styrker deg og hjelper deg og holder deg oppe med min rettferds høyre hånd», Jesaja 41:10.
Bibelen vår er et bibliotek som består av 66 bøker. Den som setter sin lit til Herren og har påkalt Ham, går en «Lykkelig slutt» i møte. Det ser vi fra Bibelens siste blader. Måtte alle dere som får dette brevet gripe dette håpet!
«For du Herre er god og tilgir gjerne. Du er rik på miskunn mot alle dem som påkaller deg», Salme 86:5.
Alt var sant og alt var tilgitt – En sann historie
Skotten Brownlow North hadde én filosofi i livet: Å nyte livet, og da i latter og glede. Han hadde penger, og han likte å bruke dem. Han hadde tid, og han likte å kaste den bort. Han var en tankeløs verdslig aristokrat.
En gang var Brownlow på jakt i Scotland sammen med sin venn. Etter dagens sport, brukte de vanligvis kveldene til fest og fyll. Men en av disse kveldene mens de festet, drakk og spøkte, falt vennen hans plutselig om og døde! Slikt er tilstrekkelig til å gjøre en mann edru. Brownlow begynte å tenke: «Hvis det var jeg som hadde dødd nå, istedenfor min venn, da hadde jeg gått fortapt.» Den kvelden oppdaget han at det kan være lett å leve livet uten Kristus, men det er vanskelig å dø uten Kristus. Gjennom påvirkning fra en kristen kvinne som hadde ekte medfølelse for ham, hørte og trodde Brownlow evangeliet om Kristus. Umiddelbart begynte han å fortelle andre om Guds tilgivelse og etter hvert ble han en kjent taler.
En dag da han skulle tale på et møte i Invertness i Scotland, var det noen som stakk et brev i hånden hans akkurat i det han skulle gå inn i bygningen hvor han skulle tale. I brevet stod følgende: «Brownlow North, du din ynkelige hykler! Husker du hva som skjedde i . . . . . . . . den og den dato, og hvordan du var medskyldig i det som ble gjort. Videre husker du hva du var med på å gjøre i . . . . . . . . . . den og den dato, og videre hva du var med på å gjøre ved en anledning i . . . . . . . . . . . den og den dato. Fullstendige opplysninger og nøyaktig dato og årstall ble oppgitt for hva Brownlow hadde vært med på. Brevet ble avsluttet med følgende: «Nå du din hykler! Du vet at hvert et ord som står i dette brevet er sant! Tør du virkelig, etter å ha lest dette brevet, gå opp på talerstolen og tale alvorlig om noe du kaller for evangeliet?»
For et slag dette ble for Brownlow!
Skjelvende la han brevet i lommen. Når han skulle tale begynte han med å lese følgende fra Paulus første brev til Timoteus, kap 1 vers 15: «Det er et troverdig ord, fullt verd å motta: Kristus kom til verden for å frelse syndere», og så la han til med skjelvende stemme: «og blant dem er jeg den største.»

«Mine venner», fortsatte han, «I det jeg skulle til å gå inn i denne bygningen i kveld, ble et brev lagt i min hånd. Jeg vet ikke hvem som har skrevet det, men han er tydeligvis en som vet ganske mye om mitt tidligere liv. Dette brevet henviser til tre forskjellige tilfeller, og anklager meg for å ha deltatt i forskjellige scener, ting som er så skittent og usømmelig at jeg vil spare mine tilhørere fra nærmere beskrivelser.
Kjære venner, det er tre ting jeg ønsker å si om dette brevet. Først vil jeg si: Alt som står skrevet her er sant. Jeg skulle ønske at jeg kunne benekte hele brevets innhold. Jeg skulle ønske at jeg kunne gjøre om fortiden, men det er til og med umulig for Gud. Gud vet at det som jeg er anklaget for er sant, og jeg bekjenner med sorg og skam at det er sant. Det andre jeg vil si om dette brevet er: Det er alt tilgitt! Gud vet at det er tilgitt, og jeg vet at det er tilgitt. Det tredje jeg vil si er: Hvis Gud, for Jesus skyld kan tilgi syndene til en mann som Brownlow North, ja da finnes det ikke et menneske i hele Scotland, ja ikke i hele verden, som er en så stor synder at Gud ikke kan tilgi ham alle hans synder.»


Johannes Kap 8 vers 12-20
12 Igjen talte Jesus til dem og sa: Jeg er verdens lys! Den som følger meg, skal ikke vandre i mørket, men ha livets lys. 13 Fariseerne sa da til ham: Du vitner om deg selv! Ditt vitnesbyrd er ikke sant. 14 Jesus svarte og sa til dem: Om jeg så vitner om meg selv, er mitt vitnesbyrd sant. For jeg vet hvor jeg er kommet fra, og hvor jeg går hen. Men dere vet ikke hvor jeg kommer fra, eller hvor jeg går hen. 15 Dere dømmer etter kjødet. Jeg dømmer ingen. 16 Men også om jeg dømmer, så er min dom rett. For jeg er ikke alene, men jeg og Faderen, som har sendt meg. 17 Men også i deres lov står det skrevet at to menneskers vitnesbyrd er sant. 18 Jeg er den som vitner om meg selv, og Faderen som har sendt meg, vitner om meg. 19 De sa da til ham: Hvor er din Far? Jesus svarte: Dere kjenner verken meg eller min Far. Hvis dere kjente meg, da kjente dere også min Far. 20 Disse ordene talte han ved tempelkisten, mens han lærte i templet. Og ingen grep ham, for hans time var ennå ikke kommet.

tilbake til topps ↑

Det Åndelige
Nr. 11. 23 Nov. 2015, 4. Årgang

Kjøpt fri fra vår dårlige ferd
Betraktninger fra 1 Peters Brev (15)
«For dere vet at det ikke var med forgjengelige ting, med sølv eller gull, dere ble kjøpt fri fra den dårlige ferd som var arvet fra fedrene, men med Kristi dyrebare blod, som blodet av et feilfritt og lyteløst lam», 1 Peter brev 1:18-19.
«Dårlig ferd» er et liv i synd, der en velger sine egne veier fremfor Guds veier. Den kjente, avdøde sangeren Frank Sinatra sang: «I did it my way», Jeg gjorde det på min måte.
At vi velger å gå våre egne veier ligger i vår nedarvede syndige natur. For Gud var dette ingen overraskelse. Derfor ble det bestemt i Guds råd, allerede før himmel og jord ble skapt, at Gud ville gjøre noe med dette problemet. Adam, det første mennesket, ble fristet av Guds fiende, Satan, i Edens hage, og som kjent, falt han i synd. Men dette visste Gud ville komme til å skje. Derfor ble det bestemt en redningsplan for mennesket lenge før Adam ble skapt. «Da sa jeg: (Jesus) Se, jeg kommer – i bokrullen er det skrevet om meg – for å gjøre din vilje, Gud», Hebr. 10:7.
Hva gikk den planlagte redningsaksjonen ut på? Jo, Gud skulle sende sin egen Sønn til Jorden for å redde menneskeslekten fra en evig fortapelse. «For så har Gud elsket verden at han gav sin Sønn, den enbårne, for at hver den som tror på ham, ikke skal fortapes, men ha evig liv», Joh 3:16.
Dette ble altså planlagt før jorden ble skapt, før det første mennesket ble dannet. «For I ham (i Kristus) har han utvalgt oss før verdens grunnvoll ble lagt, . . . . forut bestemt oss til å få barnekår hos seg ved Jesus Kristus, etter sin frie viljes råd», Ef 1:4-5. Og når tiden var moden, da kom redningsmannen – Jesus Kristus. «Men da tidens fylde kom, utsendte Gud sin Sønn, født av en kvinne, født under loven, for at han skulle kjøpe dem fri som var under loven, så vi skulle få barnekår, (bli Guds sønner og døtre), Galater brevet 4:4-5.
Når Adam falt i synd, så falt hele menneskeslekten. Og ikke nok med det: Vi synder selv også, derfor er vi allerede i utgangspunktet utestengt fra samfunn med Gud i himmelen. Derfor måtte vi kjøpes fri. Men vi kunne ikke kjøpes fri med sølv eller gull, fra den dårlige ferd som var arvet fra fedrene. Det måtte noe mer til for å kjøpe oss fri – Kristi dyrebare blod. Det gjelder nemlig en lov i Guds ord, og den loven lyder som følger: «Uten at blod blir utgytt, blir ikke synd tilgitt», Hebr. 9:22. Med andre ord: Uten at noen gir sitt liv (sitt blod) kan ikke Gud tilgi synd. Det er grunnen til ofringene av lam som vi finner beskrevet i hele Det gamle testamentet. Overalt finner vi at der at lam og andre dyr ble ofret for menneskers synder.
Blod ble altså «betalingsmiddelet» for synd allerede da, men dette var noe de måtte fortsette med hvert eneste år. Når vi kommer til Det nye testamentet, derimot, finner vi at en mann blir utsendt fra Gud – mennesket Jesus Kristus, Guds egen Sønn. Han ble sendt til jorden for å dø. I Skriften blir han kalt for Guds lam. Allerede i Johannes 1:29 sies det: «Se der Guds lam, som bærer verdens synd.» Forskjellen mellom de lam som ble ofret i Det gamle testamentet, og det Guds lam – Jesus Kristus, som gav sitt liv for oss, er at sistnevnte var et fullkomment offer. Det var så fullkomment at det behøvdes ikke å bli gjentatt.
Når vi nå snart skal feire Jul igjen, er det akkurat det vi feirer, at Gud utsendte sin Sønn for å redde oss. Vi er lik et menneske som ligger i havet og kjemper for livet. Utsiktene er dystre, menneskelig sett. Men så er det en som ser oss, og som kaster ut redningsbøyen. Vårt ansvar er å gripe tak i den, gripe tak i den frelse som himmelens Gud har sendt oss. Redningsbøyen er Jesus Kristus – Guds egen sønn. «For hver den som påkaller Herrens navn, skal bli frelst», Rom 10:13.

Dr. Livingstone, antar jeg? – En sann historie

Henry Martin Stanley blir husket som journalisten som lette etter David Livingstone i Afrika, og som, når han endelig så misjonærens hvite ansikt, hilste ham med de berømte ordene, «Dr. Livingstone, antar jeg?»
Stanleys rette navn var egentlig John Rowlands. Han var uønsket av sin Walisiske mor, og ble satt bort til forskjellige slektninger inntil han senere havnet på fattighuset. Han klarte å rømme derfra når han ble 15, tilbake til sin mors slektninger. Men hadde der en elendig tid.
Senere tok han hyre som messegutt på en båt fra Liverpool til New Orleans. Der møtte den unge Waliseren en rik forretningsmann, Henry Morton Stanley, som adopterte ham, gav ham sitt eget navn, og lovte å ta vare på ham økonomisk. Selv om hans velgjører døde like etterpå, fikk den unge Henrys liv en ny retning. Det var første gang i hans liv at han hadde følt seg elsket og respektert.
Senere tjente han som soldat, sjømann, og journalist. Det var i sistnevnte jobb at han møtte James Gordon Bennett fra avisen New York Herald, som i 1869 gav ham oppdraget å prøve å finne Dr. Livingstone. Det var ingen som visste hvor i Afrika den kjente misjonæren befant seg. Ingen hadde hørt fra ham på årevis. Det var den 21. mars i 1871 at det berømte møtet fant sted. «Dr. Livingstone, antar jeg?» «Yes, sir.»
«Dr. Livingstone, jeg er en journalist, som har fått i oppgave å skrive historien om ditt liv. Men jeg vil du skal vite to ting om meg: For det første, jeg er den mest overbeviste ateist som finnes på denne jord. Vennligst ikke prøv å omvende meg. For det andre, noen har sendt med meg noe medisin til deg.» «Vennligst gi meg den medisinen», svarte Dr. Livingstone.
Etter som tiden gikk, og de to mennene dro på forskjellige ekspedisjoner sammen, undret Stanley seg mer og mer over Dr. Livingstone sitt liv. Senere skrev han:
Jeg dro til Afrika med mange fordommer mot religion, og som den verste hedning i hele London. For en reporter som meg, som bare hadde med kriger, store møter, og politiske sammenkomster å gjøre, var slike følelsesladede saker langt utenfor mitt område. Men tiden i Afrika ble en tid til ettertanke. Jeg var langt fra denne verdens verdslighet. Jeg fikk se denne ensomme gamle mannen, David Livingstone, og jeg spurte meg selv, «Hvorfor befinner han seg her ute, og på et slikt sted? Hva er det som inspirerer ham?
I månedsvis etter vi møttes, fant jeg meg selv lyttende til hva han hadde å si, undrende over denne mannen som levde etter ordene «Forlat alt og følg.»
Litt etter litt, ved å iaktta hans fromhet, hans iver, hans ekthet, og hvordan han utførte sitt oppdrag i det stille, ble jeg etter hvert omvendt til Gud, selv om Livingstone ikke på noen som helst måte hadde prøvd på det.
Det var fire måneder etter deres historiske møte fant sted at den mest overbeviste ateisten på denne jord bøyde sine knær på Afrikansk jord og gav sitt liv til Jesus Kristus. Han sa: Kraften fra det kristen livet var helt enorm, og jeg måtte bare gi opp all motstand, jeg klarte ikke holde ut lenger!
(Oversatt av Ø.S.M fra boken: Our God is Wonderful – William MacDonald).

tilbake til topps ↑

Det Åndelige
Nr. 12. 23 Des. 2015, 4. Årgang

Eksisterende før sin fødsel!
Betraktninger fra 1 Peters Brev (16)
«Han var forut kjent, før verdens grunnvoll ble lagt, og for deres skyld er han blitt åpenbart ved tidenes ende», 1 Peter brev 1:20.
Vi har nettopp feiret at Jesus Kristus ble født i Betlehem. Men visste du at Jesus var til før han ble født?
Han var Guds enbårne Sønn i himmelen. Han er det eneste menneske som det kan sies om at han eksisterte før han ble født. Det interessante er at vi finner ham igjen flere ganger i Det gamle testamentet.
Men hvordan vet vi at det er Jesus det tales om? Vi finner ham omtalt som Herrens engel. Hver gang det er Jesus som omtales blir han beskrevet i entall og i bestemt form. Så når det står en Herrens engel, er det en vanlig engel, mens når det står Herrens Engel, da gjelder det Jesus slik han var før han ble mennesket.
Første gangen vi finner Herrens engel (engel betyr for øvrig sendebud) omtalt er i 1 Mosebok 16 hvor Hagar, Abrahams trellkvinne møter Herrens engel.
I første Mosebok kap 32 leser vi om Jakobs møte med Herrens engel. Vi leser der om en mann som kom og kjempet med Jakob. Jakob ville vite hans navn, men han svarte: «Hvorfor spør du om mitt navn?» «Jakob kalte stedet Pniel, for sa han, jeg har sett Gud åsyn til åsyn, og enda berget livet»
I Dommernes bok kap 6 leser vi om Gideon: «Herrens engel åpenbarte seg for ham og sa til ham; Herren er med deg du djerve kjempe.» Noen vers lenger nede omtales samme person som Herren. «Da vendte Herren seg til ham og sa: Gå av sted, så sterk som du er . .»
I dommernes bok kap 13-16 finner vi historien om Samson. Herrens engel åpenbarte seg for foreldrene til Samson og fortalte dem om at Samson skulle bli født. «Da sa Manoah til Herrens engel: Hva er ditt navn? – så vi kan ære deg når dine ord går i oppfyllelse. Men Herrens engel sa til ham; Hvorfor spør du meg om mitt navn? Det er et underfullt navn!», v 17. Ja Jesu navnet er det mest underfulle navn som finnes. «Og det er ikke frelse i noen annen. For det finnes ikke noe annet navn under himmelen, gitt blant mennesker, som vi kan bli frelst ved», Apg 4:12.
Denne personen som i Det gamle testamentet omtales som Herrens engel er altså Herren (Yehova), Jesus Kristus før han ble født i Betlehem. I Kolosserbrevet 1:16-17 står det om ham: «For i ham er alt blitt skapt, i himmelen og på jorden, det synlige og det usynlige, enten det er troner eller herredømmer eller makter eller myndigheter. Alt er det skapt ved ham og til ham. Han er før alle ting, og alt består ved ham.»
Peter sier altså om ham: «Han var forut kjent, før verdens grunnvoll ble lagt», og videre, «og for deres skyld er han blitt åpenbart ved tidenes ende», 1 Pet 1:20. Når ble Jesus åpenbart for oss? Jo det skjedde da han tok på seg et legeme og ble et menneske. «Men nå er han blitt åpenbart en gang ved tidenes ende for å bortta synden ved sitt offer», Hebr 9:26. Tenk på det kjære venner! Uten dette fullkomne, syndefrie mennesket Jesus Kristus, så hadde vi hatt intet håp. Da hadde vi vært «uten håp og uten Gud i verden», Ef 2:12.
Vi som tror på Jesus Kristus som vår frelser har en advokat i himmelen, – en som taler vår sak hos Faderen. «Han gikk inn i selve himmelen for nå å åpenbares for Guds åsyn for vår skyld», Hebr 9:24.
«Mine barn! Dette skriver jeg til dere for at dere ikke skal synde. Og hvis noen synder, har vi en talsmann hos Faderen, Jesus Kristus, Den rettferdige. Og han er en soning for våre synder, og det ikke bare for våre, men også for hele verdens», 1 Joh brev kap 2 vers 1-2.
Kristus er en soning for hele verdens synd, også for deg. Det eneste som kreves av deg er at du aksepterer denne sannheten og dette tilbudet og tar imot ham. «Men alle dem som tok imot ham, dem gav han rett til å kalles Guds barn, de som tror på hans navn», John 1:12.
Så skal han «annen gang bli åpenbart, ikke for syndens skyld, men til frelse for dem som venter på ham», Hebr 9:28. Dette er det vi venter på. Første gangen åpenbarte han seg for å ta bort synden. Annen gang skal han åpenbare seg for dem som venter på ham. Venter du på Jesus? Han kommer snart tilbake!
Betalt! – En sann historie
Det hendte i den tiden som ble kalt de harde trettiårene, at en kristen mann reiste fra by til by med en koffert full av kristne traktater som han delte ut til alle han møtte. Han levde et liv i tro på at Herren ville forsørge ham. Dette var en tid hvor de fleste familier hadde problemer med å skaffe seg sin egen mat for dagen, og langt mindre fø en omreisende predikant. Ofte reiste han i dagevis uten en eneste cent i lommen. Det var Richard Varner som fortalte historien om hvordan denne mannen hadde gått i to dager uten mat. Når han kom til en café ut på landsbygda ble han så sulten at han bestemte seg for å gå inn selv om han ikke hadde penger. Han valgte å stole på Herren. Han fant seg en plass i et stille hjørne og bestilte et godt måltid mat.
Når tallerkenen med den deilige maten ble servert fikk han vann i munnen, men lommene var like tomme, og han kunne nesten ikke tørre å begynne å spise. Før han begynte å spise bøyde han hodet og ba: «Herre, du vet at jeg ikke har penger til å betale for dette måltidet. Men jeg er svak og sulten. Jeg vil stole på deg at du på en eller annen måte skal ordne med betalingen for meg.» Han begynte å spise, og det smakte enda bedre enn han hadde forestilt seg. Men innen han var i ferd med å spise den siste biten hadde Herren ennå ikke besørget en eneste cent. Han så seg om rundt i rommet på leting etter den personen Herren ville bruke for å betale for måltidet. Men ingen synes å legge merke til ham. Før han tillot troen å begynne å vakle, reiste han seg fra bordet og gikk bort til disken hvor eieren av caféen satt. Mens han kremtet så han seg tilbake over skulderen om han kunne få øye på noen som ville komme å betale regningen for ham, men ingen viste seg. «Hvor mye koster måltidet sir?» spurte han med et smil. Eieren bøyde seg over disken og gav ham et varmt håndtrykk, så sa han: «Når jeg åpnet opp denne cafeen, gav jeg et løfte om at den første personen jeg fikk øye på som takket Herren for maten skulle få et gratis måltid. Du er den mannen. Måltidet ditt er fullt ut betalt!» (Er denne Gud din Gud?)
(Oversatt av Ø.S.M fra bladet: «Words of Life»)
En vis og forstandig beslutning!
I forrige utgave av «Det Åndelige» etterlyste vi brev fra 2012 og 2013 som vi mistet i brannen. En mann fra Gudbrandsdalen ringte og sa at han hadde tatt vare på alle brevene, og at han av og til lette de frem og las de på nytt.
Vi ønsker alle våre lesere et Godt Nytt År, og samtidig vil vi gi ros til dere som har mottatt dette brevet enten i kortere eller lengre tid, og som ennå ikke har avbestilt det! Det er en vis og forstandig beslutning! Og hvorfor sier vi det? Jo fordi dette brevet formidler Guds ord til deg. Selv om du kanskje ennå ikke er av dem som bekjenner deg som en kristen, så vet du at det finnes mer mellom himmel og jord enn hva vi ser og forstår. Det er derfor klokt av deg å ikke avvise dette, men være åpen for hva Gud vil vise deg. Som en annen av våre lesere sa: «Jeg er nysgjerrig, og vil gjerne vite.» Det motsatte av å være klok er å være en dåre: «Dåren sier i sitt hjerte: Det er ingen Gud», Salme 53:2. Gud er stor! «Himlene forteller Guds ære, hvelvingen forkynner hans henders verk», Salme 19;2. Et lysår tilsvarer en avstand på 9461 milliarder km. Vår galakse, Melkeveien har en diameter på ca. 100 000 lysår. Det vil si en diameter på 9461 000 000 000 000 00 km. Ikke nok med det. Det hevdes at det finnes mer en 170 million slike galakser, eller «Melkeveier» i det kjente univers. Tenk at universets skaper vil ha kontakt med oss mennesker. Ingen skal noen gang stå foran Gud å si: Oh, Jeg visste ikke at du fantes! La oss ikke være dårer, men kloke mennesker som erkjenner Gud.

tilbake til topps ↑

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

w

Kobler til %s