Det Åndelige – 2016

Januar Februar Mars April Mai Juni Juli August September Oktober November Desember

Det Åndelige
Nr. 1. 23 Jan. 2016, 5. Årgang

Tro er full visshet og overbevisning!
Betraktninger fra 1 Peters Brev (17)
«Ved ham er dere kommet til tro på Gud, som oppreiste ham fra de døde og gav ham herlighet. Derfor er deres tro også håp til Gud», 1 Peter brev 1:21.
Hvorfor er det slik at noen tror på Gud, og andre ikke? Og hva er egentlig tro? I Hebreerbrevet kap 11 finner vi Skriftens egen definisjon på hva tro er: «Men tro er full visshet om det en håper, overbevisning om ting en ikke ser», Hebr, 11:1. Dette er bibelsk tro. Tro er ikke noe en tar ut av løse luften. F. eks. «Jeg tror det blir pent vær i sommer.» Nei, vi las her om en full forvisning om det en håper, om en overbevisning om ting en ikke ser. Dette er jo meget sterke ord. Men hvordan oppnås denne fulle vissheten og hvordan får en denne overbevisningen? Det står i Rom. 10:17: «Så kommer da troen av forkynnelsen som en hører, og forkynnelsen som en hører, kommer ved Kristi ord.»
Hvis du tror på Gud, vil du få en enda større overbevisning, og en enda større visshet om at Gud og Guds ord er til å stole på, ved at du ganske enkelt hører mer om ham og leser mer om ham. Hvis du ennå ikke er blant dem som kan si at du tror, ja så er oppskriften akkurat den samme. Troen kommer ved at du hører og leser Guds ord.
Hva med den som tviler? Det samme gjelder for dem. Hør og les Guds ord! Tomas, en av Jesu disipler fikk ikke til å tro at Jesus hadde stått opp fra de døde. Derfor blir han kalt Tomas tvileren. Men det var ikke vantro. Etter oppstandelsen fikk han møte Jesus og se hans naglemerkede hender, og da sa han med begeistring: «Min Herre og min Gud», Joh. 20:28. Og så sier Jesus noen tankevekkende ord til Tomas: «Fordi du har sett meg, tror du. Salige er de som ikke ser, og likevel tror», og dette gjelder blant annet oss som lever i dag.
Hva med dem som ikke vil tro? Hvis du er av dem, har jeg ingen gode nyheter til deg. For Skriftens eget vitnesbyrd er at for slike mennesker finnes det intet håp. Troen har nemlig også med vår vilje å gjøre. I Apg. Kap 19 leser vi om noen som ikke ville tro: «Men noen forherdet seg og ville ikke tro», Apg 19:9. Judas, en av de tolv disiplene, var en slik som ikke ville tro. Etter at han hadde fått betaling av yppersteprestene for å forråde Jesus, kom han tilbake og kastet pengene inn i tempelet, og så utbrøt han: «Jeg har syndet da jeg forrådte uskyldig blod!», Matt 27:4. Judas visste at Jesus var Guds Sønn, men likevel ville han ikke tro på ham. Han gikk i stedet bort og hengte seg. Judas hadde aldri trodd på Jesus. Han var en tyv som stjal fra kassen. Jesus Guds Sønn, viste at Judas aldri ville komme til tro: «Har jeg ikke utvalgt dere tolv? og én av dere er en djevel, (motstander), John 6:70.
I Markus 9:24 leser vi om en mann som kom til Jesus en gang. Han sa: «Jeg tror! Hjelp min vantro!»
Vi har altså sett at den Bibelske tro ikke er noe som en bare tar ut av luften – noe usikkert. Den som har kommet til en ekte tro på Gud, vil om en blir nødt til det faktisk velge å dø for sin tro dersom det blir påkrevd. Aldri før i historien har det vært så mange kristne martyrer som i dag. Hvorfor velger de ikke heller å fornekte Gud slik at de får leve? Fordi de har fått en full visshet, en overbevisning om det de ennå ikke har sett. Når vi hører Guds ord, og tar imot det, skapes troen i våre hjerter.


Gud er stor, og Hans skaperverk er unikt. Det er underfullt og uutgrunnelig! Her er noen fakta som lærer oss noe om hvor stor Gud er: Solen er 1 mill. ganger større enn jorden. En måtte altså putte 1 million jordkloder inn i solen for å få samme volum. Så finnes det en stjerne som heter Betelgeuse. Den er 600

ganger større enn solen. Og som ikke det er nok, det finnes også glødende planeter i melkeveien som er 1500 ganger større enn solen. Når en tenker på at disse planetene er glødende, og at energien fra dem oppstår pga. kjerne fysiske sprengninger som foregår konstant, ja da blir en stående å måpe.
«Se på fuglene», sier Herren. Noen Kolibri fugler kan ved full speed komme opp i 80 vingeslag pr sekund, leser vi på Wikipedia. Den høres ut som en liten motor. Noen har en vekt på bare 1,8 gram. Hva annet kan vel dette være enn en at en mektig skaper står bak alt dette. «For hans usynlige vesen, både hans evige kraft og hans guddommelighet, har vært synlig fra verdens skapelse av, Det kjennes av hans gjerninger, for at de skal være uten unnskyldning», Rom 1:20.

Vi anbefaler følgende You Tube klipp: youtube.com/watch?v=Mxn9mxJzfuw
Skriv denne linken inn i nettleseren din og se en film om skaperverket som du sent vil glemme.
Måtte vi ikke være blant dem som det ble sagt: De ville ikke tro. Måtte vi heller være av dem som kom til tro på Gud og ble frelst fra en evig fortapelse.
Smilet – En sann historie
Dr. R. A. Forrest var satt opp som taler for en møteuke. Han ble spurt om å sende et bilde av seg, som de kunne bruke til bekjentgjørelsen av møteserien. Men siden Dr. Forrest ikke likte bilder av seg selv, ble det til at han «glemte» å sende bildet.
En av hans studenter var bare glad hun kunne være behjelpelig med å skaffe et øyeblikksbilde. Hun avtalte med en av de andre studentene om å fortelle ham en vits. I samme sekund som han kastet hodet bakover og slapp ut en hjertens latter, var hun klar med kameraet og fikk et godt bilde av Dr. Forrest. Bildet ble fremkalt og sendt til dem som stod for organiseringen av møteserien.

Når Dr. Forrest noe senere ankom byen for å begynne møteserien, ble han forskrekket over å se store plakater av seg selv med en vidåpen munn. Og han ble enda mer forskrekket når han fikk vite at det samme bildet, ikke bare fantes på en masse plakater rundt om i byen, men i tillegg var trykket på små invitasjons kort og distribuert i tusenvis. Han ble nesten sint av å tenke på at disse menneskene hadde brukt slikt et latterlig bilde til annonsering av evangeliske møter.

Mens han skyndte seg på vei ned en gate ble han stoppet av en beruset mann, som sa at han kjente ham. «Unnskyld», sa Dr. Forrest i det han prøvde å gå videre, «Du har nok truffet feil mann. Dette er første gang jeg er her i byen.» «Nei, du er mannen på dette bildet», den berusede mannen dro et krøllet
invitasjonskort ut av bukselommen. «Hør, Jeg vet ikke mye om deg, men jeg liker smilet ditt. Hvis du kan lære meg å smile slik som det der, så skal jeg gi deg alt jeg eier i denne verden.» Det ble en tankevekker for Dr. Forrest, og han måtte innrømme at han hadde tenkt feil om det smilet. «OK, hvis du kommer ned til kommune huset i kveld og setter deg på fremste sete rad, skal jeg fortelle deg hvordan du kan lære å smile slik, og du skal slippe å gi meg noe som helst.»
Mannen møtte opp slik han hadde lovet, og Dr. Forrest talte offentlig om hvordan han kunne få ett nytt smil, ett nytt hjerte og ett nytt liv. Den kvelden gav mannen sitt hjerte til Kristus.

Femten år senere kom Dr. Forrest igjen på besøk til den byen. En velkledd mann kom og introduserte seg selv som han som hadde blitt frelst på grunn av det smilende bildet. Han inviterte Dr. Forrest hjem til seg. Når de kom inn i stua hvor ett av disse bildene hang på veggen, sa mannen, mens tårene rant ned over kinnet, «Pris Herren. I de siste femten årene har også jeg kunnet smile slik.»
(Oversatt av Ø.S.M fra bladet: «Words of Life»)

tilbake til topps ↑

Det Åndelige
Nr. 2. 23 Feb. 2016, 5. Årgang

Rens da deres hjerter!
Betraktninger fra 1 Peters Brev (18)
«Rens da deres sjeler i lydighet mot sannheten til oppriktig broderkjærlighet. Elsk hverandre inderlig av hjertet!», 1 Peter brev 1:22.
Nå som solen etter hvert slipper mer til, og vi får lengre dager, sier vi snart farvel til vinteren for denne gang og ønsker våren velkommen. I denne tiden, mens solen fortsatt står lavt, er det noe en ikke kan la være å legge merke til innenfor de fire veggene, og det er støvet som virvler i luften. En har gjerne vasket både høyt og lavt, og likevel, når det sterke sollyset bryter igjennom, er det umulig ikke å legge merke til støvpartiklene som svever i luften.

Slik er det med menneskehjertet også. En tror at en er et godt menneske, godt over gjennomsnittet. Mange tror også at vi mennesker dypest sett er gode. Men når «solen» slipper til, viser det seg at det finnes mye smuss i hjertet. Den Herre Jesus Kristus blir fremstilt som rettferdighetens sol, (Profeten Malakias 4:2). Han blir også kalt for «Ordet», (Johannes 1:1). Når Guds ord slipper til i våre liv, enten ved at vi hører det eller leser det, ser vi at «støvet begynner å virvle i luften.» Det var visst ikke så rent i hjertet som vi trodde. «For fra hjertet kommer onde tanker, mord, hor, utukt, tyveri, falsk vitnesbyrd, spott. Disse ting er det som gjør menneskehjertet urent . .», Matt. 15:19-20a.
Hvordan får en da vasket bort alt smusset? Peter sier: «Rens da deres sjeler i lydighet mot sannheten». Disiplene til Jesus opplevde nok det samme. De gikk tre år sammen med ham, en mann som ikke bare var et vanlig menneske, men som også var Guds Sønn. Det fantes ikke svik i hans munn. Hvordan fikk disiplene renset hjertet sitt? Jo, ved det samme Guds ord som hadde avslørt hva som bodde i deres hjerter. De aksepterte Jesus Kristus som sin Messias – Guds Sønn, og Jesus vitnet om dem og sa: «Dere er alt rene på grunn av det ord som jeg har talt til dere», Joh 15:3. Guds Ordet maktet altså å rense deres hjerter. Det samme Guds Ordet har nøyaktig den samme effekt og virkning i 2016.
Den som ønsker å bli ren kan altså bare slippe Guds Ordet til i sitt liv. Lytte til det, lese det og tro det. Slik vil det gjøre sin gjerning. Noen tror de kan prøve å vaske hjertet selv, og med stor egeninnsats begynner de renseprosessen. Et strev og et kav med å forbedre seg selv så godt som det lar seg gjøre. Men det er bare Jesus Guds sønn som makter å rense hjertene våre.
I Apostlenes gjerninger 15:9 vitner Peter om hva han erfarte da han hadde forkynt Gud ord til hedningene i Kornelius sitt hus: «Han (Gud) gjorde ingen forskjell på oss (jødene) og på dem (hedningene), for ved troen renset han også deres hjerter.» Det er ufattelig stort å ha en slik frelser og Herre.
Det står også at vi blir renset ved Jesu blod (1 Pet. 1:2). Slik vi kjenner det, vet vi at en blodflekk f.eks på hvite klær kan være vanskelig å fjerne. Hvordan kan da Guds ord tale om at «Jesu, hans Sønns blod renser oss fra all synd»? (1 Joh 1:7). Jo, det som menes her er at det offer Jesus brakte da han gav sitt liv på Golgata, det blir til rensing for oss når vi tror på Ham. Han tok våre synder på seg.

Det finnes nemlig en lov hos Gud som sier: «Uten at blod blir utgytt, blir ikke synd tilgitt», Hebr 9:22. Det sies også at «Syndens lønn (konsekvens) er døden . .», Rom 6:23, og videre: «Den som synder han skal dø» Es 18:20.
Det er her betydningen av Jesu død for oss kommer inn i bildet. Fordi han elsket oss på en slik måte, og han ikke ville vi skulle havne i en evig adskillelse fra ham, og bli utelukket fra himmelen, så gav han sitt liv og sitt blod for oss. Det er nemlig lov å la en annen dø for våre synder! Det er lov å la noen annen ta straffen for oss. Men da kreves det at den som gjør det er syndfri. Og det er bare Guds egen Sønn som kvalifiserer. Det var akkurat det Jesus gjorde. Han døde i vårt sted. Syndens lønn (konsekvens) er fortsatt død, men den synden tok Jesus på seg da han ble naglet til korset. Og så sies det: «Den som tror på Ham blir ikke dømt. Den som ikke tror, er allerede dømt fordi han ikke har trodd på Guds enbårne Sønns navn» Joh 3:18. «Ingen har større kjærlighet enn denne at han setter sitt liv til for sine venner», Joh 15:13. «Jeg er den gode Hyrde. Den gode hyrde setter sitt liv til for fårene», Joh 10:11.

Hva gjør vi når noen gir oss en gave? Leter opp lommeboken og betaler, eller tar imot gaven og sier tusen takk? «Guds nådegave (til deg og meg) er evig liv i Kristus Jesus, vår Herre», Rom 6:23b.

Brødet – En sann historie
Når Christoffer Willis, en Engelsk misjonær som var utsendt til Shanghai, ble satt i en Japansk konsentrasjonsleir under 2. verdenskrig, bad han til Herren om å få være et vitne for ham,
selv om han ikke hadde lov å tale offentlig.
Han fikk da tanker om at han skulle bruke noen papirruller og noe maling han hadde, til å skrive en tekst. Den ville han henge opp i spisesalen. Fullstendig klar over hvilken storm av innvendinger dette ville føre til, satte Willis i gang med å male teksten: «Fader vår, du som er i himmelen, Helliget vorde ditt navn. Gi oss i dag vårt daglige brød.»
I tre uker arbeidet Mr. Willis hemmelig på rommet sitt og brukte all den tiden han hadde tilgjengelig for å fullføre prosjektet sitt. Han visste det var nytteløst å be ledelsen i leiren om lov til å henge opp teksten. Mr. Willis avtalte derfor med sjefen for leiren om å møte ham på spisesalen neste morgen. Mr. Grant la øyeblikkelig merke til den store plakaten på 1,5 x 1 meter som hang på veggen. Først stod han overrasket og betraktet det hele i stillhet, men måtte innrømme at teksten var både ærbødig og fint malt. Det var greit, den kunne få henge slik.
Når folk kom inn i spisesalen var det ikke uventet at plakaten førte til reaksjoner. «Hva er det?» «Ta den ned!» «Den henger der bare fordi det er søndag. I morgen er den borte.» Leir komiteen likte den ikke og mente den ville være til anstøt for katolikkene og jødene. Men lederen for katolikkene var snar å tilby seg å lage en ramme til plakaten, og jødene fant ordene i sin bønnebok og spurte om plakaten kunne få stå. Leir komiteen ble svar skyldig, og likte ikke at plakaten ble hengende.
Flere måneder senere, ble plakaten tatt ned fra veggen og stukket bort i et hjørne. Neste morgen kom det nyheter: «Ingen brød rasjon i dag.» I tre dager fantes det ikke brød på bordet. Men så ble plakaten hengt på plass, og på en mirakuløs måte ble brød fremskaffet. To ganger senere ble plakaten tatt ned, og begge gangene skjedde det samme: Leiren ble uten brød helt til plakaten ble hengt på plass.
Neste gang de gikk tom for brød, ble Willis møtt av en mann. «Den teksten burde vært spikret på veggen slik at ingen fikk ta den ned.» Willis foreslo at mannen skulle gjøre det, og mannen gjorde det med glede. Teksten ble hengende på veggen helt til leiren ble stengt, og det skjedde ikke én gang at de ble uten brød etter dette. (Oversatt av Ø.S.M fra bladet: «Words of Life»)

tilbake til topps ↑

Det Åndelige
Nr. 3. 23 Mars. 2016, 5. Årgang

For dere er gjenfødt!
Betraktninger fra 1 Peters Brev (19)
«For dere er gjenfødt, ikke av forgjengelig, men av uforgjengelig sæd, ved Guds ord, som lever og blir»,
1 Peter brev 1:23.
Vi har nettopp feiret Påske. Den første Påsken hendte på Moses sin tid. Israelsfolket var slaver i Egypt. De hadde oppholdt seg der i 430 år. De siste 400 årene var de slaver og ble undertrykt, (Apg 7:6).
Gud hørte deres bønner og skrik om hjelp og sendte Moses som deres redningsmann. Farao som hadde gratis arbeidskraft til flere store byggeprosjekt ville ikke så lett slippe slavene fra seg. Gud sendte ene prøvelsen etter den andre, men Farao forherdet sitt hjerte. Til slutt sendte Gud en engel som skulle drepe den eldste gutten i hver familie.
Gud ville ikke straffe sitt eget folk, Israel, derfor ordnet han med en måte å frelse dem på. Et lam skulle slaktes. Dette ble kalt Guds Lam. Lammets blod skulle strykes på dørkarmen. Dette skulle være et tegn for engelen. Når han så blodet på dørkarmene ville han GÅ FORBI – PASCHA på Gresk, (Passover, på engelsk).
Israelsfolket gjorde som Gud og Moses hadde befalt dem, og når engelen kom ble de som hadde blod på dørkarmene spart. De andre mistet sin eldste sønn. Dette fikk endelig Farao til å reagere. Han lot Israelsfolket få dra. De fikk en ny Herre i livet. Moses ble deres redningsmann.

Skriften sier at «alt som før er skrevet, det er skrevet til lærdom for oss», Rom 15:4. Det gamle testamentes fortellinger er derfor mer enn bare Israels historie; vi finner mye åndelig lærdom. Mange som lever i dag har fortsatt en Farao i livet sitt, en slavedriver som vil oss bare vondt. Han kalles Satan, og er Guds fiende. Men heldigvis, det finnes også en redning for dem som vil la seg redde. På samme måte som Israels folket ble reddet ved et slaktet Påskelam, har vi i den tid som nå er også et Påskelam. «For vårt Påskelam er slaktet, Kristus», 1 Kor 5;7. «Se der Guds lam, som bærer verdens synd», Johannes 1:29. Blodet fra dette lammet – Han som var Guds egen Sønn, blir til redning for hver den som tror på Ham. De som oppholdt seg innenfor de blod bestenkete dørene var trygge. De ble spart fra Guds dom. På samme måte blir vi frelst fra Guds dom når vi setter vår lit fullt og fast til Han som er Guds lam, Jesus Kristus, som døde for våre synder og stod opp igjen til vår rettferdiggjørelse, og som lever i Himmelen i dag.
Når vi vender oss i tro til Jesus Kristus, Guds Sønn, og tror at Gud har gitt ham som en soning (betaling) for våre synder, da blir vi født på ny. På samme måte som Israelsfolket vendte seg til Moses som sin nye Herre, og ble reddet fra Faraos slaveri, så kan vi vende oss til Jesus Kristus som vår Herre, og bli reddet fra Guds dom, og fra Satans slaveri. Dette er å bli født på ny. En får en ny åndelig far. En går fra å være et Satans barn til å bli et Guds barn. «Alle dem som tok imot ham, dem gav han rett til å bli Guds barn, de som tror på hans navn», Joh 1:12. «Han som kalte dere fra mørket til sitt underfulle lys», 1 Pet. 2:9.
Vi som har erfart dette allerede er takknemlige til Ham som reddet oss fra Satan og fra Helvete. Nå tilhører vi en annen – Han som kjøpte oss fri med sitt blod (1 Pet. 1:18-19). Denne gjenfødelsen skjer ved Guds uforgjengelige sæd, ved Guds Sæd – Hans Ord, som aldri kan dø. Når dette ordet slipper til i våre hjerter, da skjer det noe. Vi begynner å stole på ham som vår frelser og redningsmann. Vi ønsker ham velkommen i våre liv. Han blir vår Mester og Herre. Da er vi født på ny! Vi blir ifølge Guds ord nye skapninger: «Derfor, om noen er i Kristus, da er han en ny skapning, det gamle er forbi, se alt er blitt nytt», 2 kor 5:17.

I stedet for mennesker som er på vei til en evig fortapelse, blir vi mennesker som får et evig liv. I stedet for mennesker som er på vei mot en dom foran Den store hvite trone (Åpenbaringen kap 20:11) blir vi mennesker som ikke kommer frem for Den store hvite trone i det hele tatt. Når vi er blitt frelst, trenger vi ikke vente til etter døden for å få vite hvor vi havner. Vi har det svart på hvitt i våre Bibler. «Dette har jeg skrevet til dere for at dere skal vite at dere har evig liv, dere som tror på Guds Sønns navn», 1 Joh brev 5:13. «Den som tror på Ham, blir ikke dømt. Den som ikke tror, er allerede dømt, fordi han ikke har trodd på Guds enbårne Sønns navn», Joh 3:18.
På samme måte som Farao prøvde å hindre Israelsfolket fra å komme i frihet, så gjør Guds fiende, Satan, alt han kan i dag for at mennesker ikke skal se evangeliets sannhet. Satan bedøver og forblinder menneskers sinn slik at de ikke skal se hvor herlig det er å bli frelst. «For denne verdens gud (Satan) har forblindet de vantros sinn, så de ikke ser lyset fra evangeliet om Kristi herlighet, han som er Guds bilde», 2 kor 4:4


Vaktmennene – En sann historie

I 1856 dro et misjonær ektepar til Sumatra, det som den gang ble kalt for Nederlandsk Øst India, nå kjent som Indonesia. Der ville de forkynne evangeliet for en stamme som ble kalt Battas. Disse var ville kannibaler. Tjue år tidligere hadde to unge amerikanske misjonærer kommet for å forkynne evangeliet, men de hadde blitt drept, og spist.
De nye misjonærene hadde bodd og arbeidet i stammen i to år, i konstant fare for sine liv. Ofte måtte de opp om natten, og på sine knær i bønn til Gud bad de om beskyttelse fra dette ville folket. De bestemte seg for å flytte til en annen del av øyen hvor beboerne ikke var så farlige.
En dag fikk de besøk fra en mann som var fra stedet hvor de tidligere hadde bodd. Etter litt vanlig prat om dagligdagse ting, kom han endelig til grunnen for hans besøk. Han spurte misjonæren om han kunne få se vaktmennene. «Hvilke vaktmenn?», svarte misjonæren meget overrasket. «Jeg mener de vaktmennene som dere plasserer rundt huset deres om natten for å beskytte dere,» sa mannen. Misjonæren fortalte at han ikke har noen vaktmenn. Mannen fra Batta stammen begynte å undersøke huset for å se om han kunne finne dem, men fant selvsagt ingen.

Når den forbausede misjonæren endelig fikk spurt mannen om hva han mente med vaktmenn, fortalte han følgende historie: «Når dere kom til oss første gang, lærer, var vi veldig sinte på dere, og vi planla å drepe dere. Vi kom til huset deres ene natten etter den andre for å drepe deg og kona di, men når vi kom nærmere huset, så vi hver gang en dobbel rekke med vaktmenn som stod nært huset deres med skinnende våpen i hånd, og vi turte ikke angripe dere. Vi bestemte oss da for å kontakte en leiemorder. Han lo av oss og kalte oss feiginger, og sa han var ikke redd.»
Misjonæren tok Bibelen sin og viste den stakkars mannen at det var Himmelens og Jordens Gud som hadde beskyttet dem. Herrens løfte var like sant for dem som det hadde vært for Peter, «Nå vet jeg for visst at Herren har utsendt sin engel og fridd meg ut . . .» (Apg 12:11).
Uvanlige omstendigheter krever ofte uvanlige bestemmelser fra Gud. Men under vanlige omstendigheter i livet, har Herren hundrevis av måter å gjøre ting på som er mindre dramatiske, men like effektive. Han våker over sitt eget. Han har sin egen vaktstyrke.
(Oversatt av Ø.S.M fra bladet: «Words of Life»)

tilbake til topps ↑

Det Åndelige
Nr. 4. 23 April. 2016, 5. Årgang

For alt kjød er som gress!
Betraktninger fra 1 Peters Brev (20)
«For alt kjød er som gress, og all dets herlighet som blomsten på gresset. Gresset visnet, og blomsten på det falt av», 1 Peter brev 1:24.
Hva er levetiden på gress?  Gress som begynner å vokse om våren får «leve» til høsten, altså ca. 6 mnd. og så dør det. For gress som blir slått, blir levetiden enda kortere. Når apostelen Peter sier at alt kjød er som gress, er det en påminnelse om at livet er kort. Mennesket har en «vår» dvs. ungdomsalderen, og en «sommer», manndommen, og en «høst», alderdommen. Ofte skjer det dessverre at mennesker dør allerede i barn og ungdomsalderen.
Salmisten David, sier det slik: «Lær oss å telle våre dager, så vi kan få visdom i hjertet!» Salme 90:12. Med det mener han: Herre, vis meg at jeg ikke skal være på denne jorden for evig og alltid. Venn, du er enten på reise til en evig himmel eller til en evig fortapelse i helvete. Hvor reiser du?
Lær meg å huske på at livet er kort. At jeg bruker livet slik som du, Gud, vil jeg skal bruke det. At jeg i denne tiden som du har gitt meg, forbereder meg til det som skal komme etter at dette korte livet er over. Og hvordan kan en best forberede seg for det som kommer? Det beste svaret på det er: «Søk Herren mens han er å finne, kall på ham den stund han er nær!», Jesaja 55:6. «Kom til meg, alle dere som strever og har tungt å bære, og jeg vil gi dere hvile», Matt. 11:28. «Kom og la oss gå i rette med hverandre, sier Herren. Om deres synder er som purpur, skal de bli hvite som snø, om de er røde som skarlagen, skal de bli som den hvite ull», Jes. 1:18. «Kom, la oss vende om til Herren!», Hos 6:1.
Verset Peter siterer kommer egentlig fra profeten Jesaja, som sier det slik: «Hør, det er en som sier: ROP! Og en annen svarer: Hva skal jeg rope? – Alt kjød er som gress, og all dets herlighet som blomst på marken. Gress blir tørt, blomsten visner når Herrens Ånd blåser på det. Ja sannelig, folket er som gress», Jes 40:6-7.
Gud, han som er himmelens og jordens skaper, roper til oss mennesker: HØR, du skal ikke fortsette å leve her på jorden for all tid og evighet! Livet er kort. «Gjør deg rede til å møte din Gud!» Amos 4:12.
Høsten er tid for innhøstning av gresset. Men høsten, som i overført betydning er alderdommen er ikke alltid lett. Paulus beskriver den tiden som de onde dager. Det kan lett skje som Jeremia skriver: «Sommeren er forbi, høsten er til ende, men vi er ikke frelst» Jer. 8:20. Vår fiende Satan er helt enig i at du bør bli en kristen en gang, men bare ikke nå. Løgnens far, som han kalles, vil gjerne fortelle at alderdommen er en bedre tid for slikt, men det stemmer ikke! Alderdommen, de onde dager, er ofte synonymt med sykdom, glemsomhet og demens. Derfor sier Gud: HØR! «Vend øret hit og kom til meg! Hør så skal deres sjel leve», Jes. 55:3. «LAND! LAND! LAND! HØR Herrens ord!» Jeremia 22:29. «Se, Herrens hånd er ikke for kort til å frelse, og hans øre er ikke for tunghørt så han ikke hører», Jesaja 59:1.
I korte trekk er det dette Gud vil vi skal høre:
1. «. . . .deres misgjerninger skiller mellom dere og deres Gud» Jesaja 59:2
«Det er ikke én rettferdig, ikke en eneste», Rom 3:16
2. «I dette er kjærligheten, ikke at vi har elsket Gud, men at han har elsket oss og sendt sin Sønn til
soning for våre synder», 1 Johannes 4:10.
3. «Tro på herren Jesus, så skal du bli frelst, du og ditt hus», Apg 16:31.
«For dersom du med din munn bekjenner at Jesus er Herre, og i ditt hjerte tror at Gud oppreiste ham
fra de døde, da skal du bli frelst», Rom 10:9.
Hva med den som allerede er frelst? Blir det onde dager i alderdommen for dem? Dagene blir også onde for dem, men det er likevel en forskjell når en har tatt imot Jesus som sin Herre og frelser.
«Også vi som har fått Ånden som førstegrøde, også vi sukker med oss selv, mens vi lengter etter vårt barnekår, vårt legemes forløsning» Rom 8;23. «Vi vet jo at om det telt (vår kropp) vi lever i på jorden blir brutt ned, så har vi en bygning som er av Gud, et hus (en kropp) som ikke er gjort med hender, evig i himmelen. Og mens vi er her, sukker vi, fordi vi lengter etter å bli overkledd med vår bolig fra himmelen», 2 kor 5:1-2.
Om dagene blir onde også for dem som tror på Jesus, så har vi rike løfter i Guds ord, fra ham som ikke kan fornekte seg selv: «Og se, jeg er med dere alle dager (og alle slags dager) inntil verden ende», Matt 28:20. «Like til deres alderdom (høst) er jeg den samme, og til dere får grå hår, vil jeg bære dere. Jeg har gjort det, og jeg vil fremdeles løfte dere, Jeg vil bære og redde dere», Jes. 46:4.


Jeg brydde meg aldri om å lese det – En sann historie
På slutten av 1800 tallet bodde det i England en forretningsmann med sin kone og sønn. Denne gutten fikk gjøre akkurat slik som han ville, og ble aldri irettesatt. Resultatet ble at han endte opp med den dåraktige antagelse, at han levde her på jorden kun for egen glede og tilfredstillelse. Faren hans betalte sønnens gjeld etter hvert som regningene dukket opp. Men så begynte regningene å bli både mange og store, og det hjalp ikke verken med råd eller formaning. Faren bad sønnen om å komme på kontoret, og der ble han advart om at nå fikk det være nok. Faren ville ikke betale regningene hans lenger, og hvis han ikke forandret måten han levde på, ville han be ham om å forlate hjemmet. Gutten hadde aldri fått noen formaning før, og var heller ikke interessert i å begynne å lytte til slikt. Faren gjorde som han hadde advart om, og bad sønnen om å forlate hjemmet. Slik som de fleste sorte får i de dager, vervet han seg i hæren og ble kort tid etter dette sendt til India.
Sønnens utvisning fra hjemmet ble til stor sorg for moren hans, og selv om hun innrømmet at ektemannens handling var rettferdig, viste hun fortsatt sin kjærlighet og sympati for sønnen. Hun skrev til ham ofte, og vanligvis ble en postanvisning med penger lagt ved. Som regel ble pengene hevet og brevet kastet ulest i søppelkassa.
En dag kom posten med et uvanlig brev. Til den unge soldatens overraskelse, var det hans fars håndskrift på konvolutten. Han rev opp konvolutten for å se om der var penger. Han fant ingen penger, og var heller ikke nysgjerrig nok til å finne ut hvorfor faren hadde skrevet brev til ham. Brevet ble lagt i kofferten ulest. Noen få måneder senere ble han sengeliggende med både dysenteri og malaria på en gang. Han ble alvorlig syk, og det fantes ikke håp om bedring. På spørsmål fra den unge mannen, ble en sykepleier bedt om å lete frem det siste brevet fra hjemmet, og lese det for ham. Faren hadde skrevet for å fortelle at moren var alvorlig syk, og brevet formidlet hennes siste ønske. Legen hadde håp om at hun muligens kunne leve noen få uker, og hun hadde overtalt mannen sin til å sende bud på deres sønn. «Kom med en gang» stod det i brevet. «I det du mottar dette brevet, vil det ligge et skip i havnen. Jeg har sendt nok penger til rederi kontoret for å kjøpe deg fri fra hæren, og til å betale for billetten din hjem.»

Den unge mannen gråt. «Vil du jeg skal skrive hjem for deg», spurte sykepleieren. «Ja» svarte han. «Fortell ham at jeg aldri fikk lest brevet hans – at det ankom etter at jeg var død.» Etter noen minutters tenkepause, i frykt for å dø med en løgn på sine lepper, sa han: «Fortell far at jeg mottok brevet, men at jeg aldri brydde meg om å lese det.» For en tragisk slutt på denne unge mannens liv.
Og likevel, like skyldig vil den være som en dag må gi en lignende forklaring, at Gud Faderens budskap ble bragt dem, men de brydde seg aldri om å lese det. I dag tilbyr Gud frelse gjennom Herren Jesus Kristus. Hans Ord, Bibelen, forteller deg hvordan du kan bli frelst. Les det i dag. Du har ikke et øyeblikk å tape!
(Oversatt av Ø.S.M fra bladet: «Words of Life»)

tilbake til topps ↑

Det Åndelige
Nr. 5. 23 Mai, 2016, 5. Årgang

Men Herrens ord blir til evig tid
Betraktninger fra 1 Peters Brev (21)
«Men Herrens ord blir til evig tid. Og dette er det ord som er blitt forkynt dere ved evangeliet», 1 Peter brev 1:25.
I motsetning til «kjød» (menneskets) levetid på jorden, så leser vi her om noe som «blir til evig tid» – nemlig Herrens ord. En dag skal denne jordkloden «rulles sammen og skiftes ut», «Du, Herre, la i begynnelsen jordens grunnvoll, og himlene er dine henders verk. De skal gå til grunne, men du forblir. De skal alle eldes som et klesplagg, som en kappe skal du rulle dem sammen, som et klesplagg skal de skiftes. Men du er den samme, og dine år tar aldri slutt», Hebr. 1:10-12.
«Men vi venter etter hans løfte nye himler og en ny jord, hvor rettferdighet bor», 2 Pet. 3:13
Jesus sa det slik: «Himmel og jord skal forgå, men mine ord skal aldri noensinne forgå», Matt. 24:35.

Hva er så spesielt med Guds ord? Jo, det er levende! Etter at vi har lest en avis, kastes eller brennes den kort tid etter, for den blir fort gammel og uinteressant. Slik er det ikke med Guds ord. Ordet er levende. Det kommer aldri til å bli foreldet, det kommer aldri til å dø. Det er levende og kraftig: «For Guds ord er levende og virksomt og skarpere enn noe tveegget sverd. Det trenger igjennom helt til det kløver sjel og ånd, ledd og marg, og dømmer hjertets tanker og råd», Hebr. 4:12.
Jesus kaller seg selv for «Guds ord.» «I begynnelsen var ordet, og ordet var hos Gud, og ordet var Gud. Han var i begynnelsen hos Gud», Joh. 1:1-2. Vi skal ikke gå dypere inn i dette nå, men vi konkluderer med at Guds ord er ikke som våre ord. Guds ord er noe meget spesielt! Det er dette ordet som har den egenskap at det kan skape tro i våre hjerter – en frelsende tro! «Så kommer da troen av forkynnelsen som en hører, og forkynnelsen som en hører, kommer ved Kristi ord», Rom. 10:17.
«Også mange andre tegn gjorde Jesus for disiplenes øyne, tegn som det ikke er skrevet om i denne boken. Men disse er skrevet for at dere skal tro at Jesus er Messias, Guds Sønn, og for at dere ved troen skal ha liv i hans navn», Joh. 20:30-31.
Herrens ord har kraft i seg til å frelse oss fra en evig fortapelse. En engel viste seg for mannen Kornelius, og slik leser vi i Ap. 11:14, «Send bud til Joppe etter Simon med tilnavnet Peter! Han skal tale ord til deg som du skal bli frelst ved, du og hele ditt hus.» Dette kraftige og livgivende Guds ord trenger vi ikke å skamme oss over! «For jeg skammer meg ikke ved evangeliet, for det er en Guds kraft til frelse for hver den som tror. .» Rom 1:16.
«Herrens ord er rene ord, likesom sølv som er lutret i en smeltedigel i jorden – sju ganger renset», Salme 12:7. Dette ordet kalles derfor: «Sannhets ord.» Guds ord sier oss sannheten. Noen ønsker ikke å høre sannheten, men har heller behag i urettferdigheten, (2 Tess 2:12). Måtte vi være slike som elsker sannheten!
Salme 119 er den lengste av alle salmene. Denne salmen lærer oss mye om Guds ord:
«Hvordan skal den unge (og den gamle) holde sin sti ren? Ved å holde seg til ditt ord», Salme 119:9.
«Det er min trøst i min elendighet at ditt ord har holdt meg i live», Salme 119:50.
Befinner du deg i det dypeste mørke akkurat nå? Let frem Bibelen din og les, for der sies det:
«Ditt ord er en lykt for min fot og et lys for min sti», Salme 119:105.
«Når dine ord åpner seg, gir de lys, du gir enfoldige forstand», Salme 119:130.
«Summen av ditt ord er sannhet», Salme 119:160.
Guds ord er føde for vår sjel: «Mennesket lever ikke av brød alene, men av hvert ord som går ut av Guds munn», Matt. 4:4. Brød er for vårt legeme, Guds ord er for vår sjel og vår ånd. «Jeg fant dine ord, og jeg åt dem. Og dine ord var til fryd for meg og til glede for mitt hjerte», Jer. 15:16
Det finnes ingen dypere glede på denne jord, enn den glede vi får ved Herrens ord. Som sangforfatteren Matias Orheim sier det: «Det levande ord, som gir oss dei fagraste stunder på jord.»
Vi er urene og syndige i oss selv, men han – Jesus, «ble såret for våre overtredelser, knust for våre misgjerninger, straffen lå på ham, for at vi skulle ha fred, og ved hans sår har vi fått legedom», Jes. 53:5.
Det finnes ingen «gråsone» i Guds rike: «Den som tror på Sønnen, har evig liv. Men den som ikke vil tro på Sønnen, skal ikke se livet, men Guds vrede blir over ham», Joh 3:36. «Men vi er ikke blant dem som unndrar seg og går fortapt, vi er av dem som tror til sjelenes frelse», Hebr. 10:39.


Traktaten som kom i retur – En sann historie
Mange av de velstående aristokratene som styrte England, fra London, på 1900 tallet var kjent for sine liv med verdslige og tomme fornøyelser. Noen kristne bestemte seg for å gjøre en ekstra innsats for å nå den øvre klassen i samfunnet. Det var lite trolig at de ville svare positivt på en invitasjon til et evangelisk møte, og til å være sammen med vanlige borgere. De ble derfor enige om at beste måten å nå de på, var å sende evangeliske traktater i posten.
Inne i et stort flott hus satt en fornem herremann ved skrivebordet for å åpne dagens post. Blant de andre brevene var også en enkel hvit konvolutt, med hans navn påskrevet. George åpnet spent konvolutten og dro ut en liten traktat. Han skumleste de første linjene, og umiddelbart gjenkjente han det som «religiøs propaganda.» Sint som han ble, knurvet han sammen traktaten til en ball og gikk raskt mot peisen for å brenne den. Hvem våget vel å sende ham noe slikt? Tenk å mene at han ikke var på vei til himmelen! Viste de hvem han var? Han klarte seg fint alene.
Plutselig forandret George sitt skulende blikk seg, til et selvtilfreds smil. Han og hans venn, Edward, pleide ofte å spille hverandre små puss. Dette var helt perfekt. George fant en ny konvolutt og skrev adressen til sin venn med en helt enkel skrift. Jo, dette skulle Edward få, små lo han for seg selv.
Noen få dager senere, i et annet stort flott hus, noen kilometer unna, åpnet Edward konvolutten, skumlas de første linjene, og reagerte på samme måte som sin venn. Men akkurat i det han skulle til å kaste traktaten i ilden, drog han hånden tilbake. Hvis noen hadde tatt seg tid til å sende ham dette, så var vel det minste han kunne gjøre, å lese det. Han leste budskapet om sin egen syndighet og om Guds store kjærlighet ved at Han sendte sin Sønn for å dø for ham. Han hadde hørt om dette siden han var en liten gutt. Før solen hadde gått ned den dagen hadde han tatt imot Jesus som sin frelser. Hans umiddelbare tanke var å begynne å dele de gode nyhetene med andre. Han lette frem en annen konvolutt og skrev på adressen til sin gamle venn, George. Så bad han at Gud måtte velsigne traktaten enda en gang.
Du kan forestille deg hvilken overraskelse det ble for George! Dette var litt skremmende. Han tenkte Edward ville komme til å brenne den, men her var den altså igjen. George så på den lille budbæreren et øyeblikk, og deretter begynte han å lese den sakte. Han også ble overbevist om sitt behov for en frelser og tok imot Jesus samme dag. Når de to møttes, fikk de begge vite sammenhengen, og hvorledes traktaten hadde blitt et middel til deres frelse. George og Edward arbeidet trofast sammen fra da av, med å bringe ut de gode nyhetene om frelsen. (Oversatt av Ø.S.M fra bladet: «Words of Life»)

tilbake til topps ↑

Det Åndelige
Nr. 6. 23 Juni, 2016, 5. Årgang

Legg derfor av all ondskap
Betraktninger fra 1 Peters Brev (22)
«Legg derfor av all ondskap, all svik og hykleri, misunnelse og all baktalelse», 1 Peter brev 2:1.
Uttrykket: «Vi er alle gode på bunnen» har vi alle hørt, men stemmer det? I følge Guds ord er vi det stikk motsatte: «Det er ikke én rettferdig, ikke én eneste. Det er ikke én som er forstandig, det er ikke én som søker Gud. Alle er veket av, alle sammen er blitt udugelige. Det er ikke noen som gjør det gode, ikke én eneste. Deres strupe er en åpnet grav, de bruker sin tunge til svik, ormegift er under deres lepper», Rom. 3:10-13. Den som sier dette er universets skaper, Han vi alle skal bøye våre knær for en dag, enten som hans barn, eller som hans fiende. Guds ord gjør at: «Hver munn skal bli lukket og hele verden bli skyldig for Gud», Rom 3:19.
Hvorfor er det viktig for Gud å vise oss at vi er skyldige? Jo, for hvis vi innser at vi er skyldige, da, og først da har vi bruk for frelseren. Jesus sa: «Det er ikke de friske som trenger lege, men de som har ondt», Matt. 9:12. Det er ikke det mennesket som tror at en er god på bunnen som trenger Gud, men det mennesket som innser at desto lenger «inn» en kommer, desto mer syndig viser det seg at en er.
Da vil en få bruk for ham som kan tilgi oss all vår synd – frelse oss og gi oss evig liv, til tross for at vi er slik som vi er – onde på bunnen. «For han vet hvordan vi er skapt, han kommer i hu at vi er støv», Salme 103:14. Han vet at vi har arvet en syndig natur. Han vet at vi trenger å bli frelst – vet vi det?
Guds ord dømmer oss, men det er håp for den som vil høre mer om hva Guds ord sier: «Nå vel, alle dere som tørster, kom til vannene! Og dere som ingen penger har, kom, kjøp og et, ja kom, kjøp og et uten penger og uten betaling vin og melk», Jes. 55:1. Her beskriver profeten Jesaja Guds frie nåde. Vi har ikke noe annet enn en syndig natur å tilby, dvs. vi har ingen ting av verdi. Men likevel er vi elsket av Gud, og derfor ber han oss om å motta hans nåde og tilgivelse! Den er helt gratis for oss, men den var ikke gratis for Gud. Det kostet ham hans egen Sønn, Jesus Kristus, som gav sitt liv for å redde oss.
«Synden kom inn i verden ved ett menneske, (Adam), og døden på grunn av synden», Rom 5:12.
«For likesom de mange kom til å stå som syndere ved det ene menneskets ulydighet (Adams ulydighet), så skal også de mange stå som rettferdige ved den enes lydighet», (Jesu Kristi lydighet, da han sonet og tok vår synd på seg), Rom 5:19.
Det kan oppfattes som harde ord, at vi ikke er gode mennesker, men Husk: Det er nødvendig for oss å vite det, for hvis ikke har vi ikke bruk for Jesus som vår frelser. Når den dagen kommer at vi skal stå framfor den levende Gud, så klarer vi oss ikke selv, vi trenger den rettferdighet som Jesus Kristus gir oss når vi tror på ham.
De fleste religioner lærer det såkalte vektskål prinsippet. Gud legger alle våre gode gjerninger på ene siden av vektskålen, og alle våre onde gjerninger på den andre siden. Så vil det vise seg hvordan det går.
La ikke det være din tro! For hvis vi setter vår lit til det, da går det galt! Hør hva Guds ord sier: «All vår rettferdighet er som et urent klesplagg», Jesaja 64:5 (BF97).
Siden vi er syndige og urettferdige i oss selv, er det bare ett håp igjen: Det er å ta imot den frelse og rettferdighet Gud gir oss ved tro på hans Sønn Jesus Kristus – «Han som bar våre synder på sitt legeme opp på treet (korset) for at vi skal dø bort fra synden og leve for rettferdigheten. Ved hans sår er dere blitt legt», 1 Pet. 2:24.

«Kom og la oss gå i rette med hverandre, sier Herren. Om deres synder er som purpur, skal de bli hvite som snø, om de er røde som skarlagen, skal de bli som den hvite ull», Jesaja 1:18.

Herre Jesus Kristus:
Jeg erkjenner at jeg er en synder,
og at jeg ikke kan frelse meg selv.
Jeg trenger din nåde og tilgivelse i mitt liv.
Dette tror jeg på,
og jeg ønsker å bli ditt barn i dag,
Amen!


Oppussingen – En sann historie
En eldre mann eide en tomt med en gammel rønne av et hus. Stedet var tidligere nærmest for et slumområde å regne, men etter som tiden gikk ble det et attraktivt forretningsområde. Tomteprisene hadde steget til værs. Den gamle mannen var overbevist om at en dag ville eiendommen hans være verdt en liten formue, og han ventet på det med stor spenning.

Endelig kom dagen da hans drømmer skulle gå i oppfyllelse. En investor så potensiale i eiendommen og sendte sin agent for å kjøpe eiendommen. Når han kom til den gamle mannen spurte han hvor mye han forlangte for eiendommen. Dette var sjansen den gamle mannen hadde ventet på så lenge. Han forlangte ganske mye for eiendommen, ja nesten uforskammet mye, følte han. «Greit, vi tar den. Om to uker kommer jeg tilbake med kjøpekontrakten, så da kan vi signere avtalen. Her har du ett tusen dollar slik at avtalen vår er bindene», forklarte agenten.

Den gamle mannen var skikkelig fornøyd. «Hvis den som har kjøpt denne eiendommen er i stand til å betale så mye penger for det», tenkte han, «da vil jeg fikse litt på huset.» Han bestemte seg for å bruke de tusen dollar han hadde mottatt som forskudd, og kjøpe inn alt nødvendig materiell for å sette huset i så god stand som det lot seg gjøre. Han arbeidet hardt i to uker, og gjorde en stor innsats. Det skulle være presentabelt!
Når to uker var gått kom kjøperen og agenten kjørende i sin Limousine. Når kontrakten skulle underskrives var den gamle mannen så nervøs at han klarte nesten ikke å holde pennen. Han kjente seg litt støtt av at de ikke bemerket oppussingen med så mye som et ord. Han klarte ikke å holde stille lenger, og så kom det: «Dere ser vel at jeg har fikset opp huset? Jeg har malt og jeg har skiftet noen vinduer. Dette blir et pent stod. Jeg håper dere blir fornøyd.» Åh, svarte investoren, i det han prøvde å skjule sitt glis, takk for umaken, men du skjønner, jeg kjøpte ikke dette stedet for hva det er, men for hva det en dag skal bli.
Slik er det Gud rettferdiggjør den ugudelige. Det er ikke på grunn av hva han finner i mennesket. Nei, Han frelser dem for det han ser de skal en dag bli. Når de stoler på ham, mottar de evig liv, og alle deres synder blir tilgitt. Deretter fortsetter Gud med å gjøre dem passende for sitt velsignede nærvær.
Når vi kommer hjem til himmelen, så gir vi ham all æren. (Oversatt av Ø.S.M fra bladet: «Words of Life»)

tilbake til topps ↑

Det Åndelige
Nr. 7. 23 Juli, 2016, 5. Årgang

Som nyfødte barn
Betraktninger fra 1 Peters Brev (23)
«Som nyfødte barn må dere lengte etter den uforfalskede åndelige melk, for at dere ved den kan vokse til frelse», 1 Peter brev 2:2.
En frisk nyfødt baby har ofte det kjennetegnet at den er både litt utålmodig, aggressiv og bestemt i måten den suger til seg og svelger ned morsmelken. Peter oppfordrer sine lesere til å ha den samme lengsel etter å få i seg den uforfalskede åndelige melken, «for at dere ved den kan vokse til frelse.» Det er nemlig Guds ord som gjør at vi vokser i troen på Gud. Apostelen Johannes sier mot slutten av Johannes evangeliet: «Også mange andre tegn gjorde Jesus for disiplenes øyne, tegn som det ikke er skrevet om i denne boken. Men disse er skrevet for at dere skal tro at Jesus er Messias, Guds Sønn, og for at dere ved troen skal ha liv i hans navn», Joh 20:30-31.
Det som er viktig er å ikke utsette den avgjørelsen om at en vil bli en troende, for en vet ikke hvor mange flere sjanser en får i livet. Livet går fort, og kan også fort ta slutt. Før man vet ordet av det, kan en være kommet over i evigheten, og da er vår evige destinasjon allerede avgjort, for det blir avgjort her i livet.
Den uforfalskede åndelige melken er Guds evige og rene ord. I dag er det mye åndelig «morsmelkerstatning», mye som er falsk. Det har det selvsagt alltid vært, men Jesus har klart sagt ifra att når det nærmer seg tiden da han skal komme igjen, skal det fremstå mange falske profeter. Dette ser vi allerede nå. Det er mye falsk lære. Det blir lovet at hvis du blir en kristen, så skal alt ordne seg i livet. Du blir rik, og du slipper å bli syk. Dette er et falskt evangelium. Jesus Kristus har aldri lovet det til dem som vil bli hans etterfølgere. Tvert imot, så sier han: «Om noen vil komme etter meg, da må han fornekte seg selv, ta sitt kors opp og følge meg», Matt 16:24, og med det mener han at det er en kostnad forbundet med å bli en kristen.

Og likevel, selv om det er en kostnad forbundet med å bli en kristen, så er velsignelsen så mye, mye større. Tenk å kunne være 100% sikker på at du har fått et evig liv. «Den som tror på Sønnen, har evig liv», Joh 3:36. Tenk å vite at en skal slippe å komme til en evig fortapelse: « . . .hver den som tror på ham, ikke skal fortapes, men ha evig liv», Joh 3:16b.
Tenk på gleden det er å vite at du har fått tilgivelse for alle dine synder, da blekner alt annet i verden:
«Ham gir alle profetene det vitnesbyrd at hver den som tror på ham, får syndenes forlatelse ved hans navn», Apg 10:43.
«Gled dere i Herren alltid!, Igjen vil jeg si: Gled dere!» Den indre gleden en får fra Gud når en blir et Guds barn er så mye, mye større enn noen jordisk glede et menneske ellers kan oppnå her i livet.
Den ekte morsmelken er som kjent alltid den beste for barnet, morsmelk erstatningen kan ikke sammenliknes. Den uforfalskede åndelige melken – Guds levende ord, gjør at vi vokser i tro, nåde og kjennskap til Herren. Dette Guds ord er levende og næringsrikt. Det uforfalskede og ekte Guds ord lærer oss at vi er syndere som trenger frelse. At Jesus Kristus kom for å frelse syndere, og ved at vi lar oss frelse, får vi evig liv. Dette evige livet begynner her på jorden. I samme øyeblikk som vi aksepterer Jesus Kristus som vår frelser, går vi over fra døden til livet, fra mørket til lyset sier Guds ord. En trenger altså ikke vente til etter en eller annen fremtidig dom for å få vite resultatet. Nei, Guds ord sier følgende: «Sannelig, sannelig sier jeg dere: Den som hører mitt ord og tror på ham som har sendt meg, han har evig liv. Han kommer ikke til dom, men er gått over fra døden til livet», Joh 5:24.

Videre sies det i 1 Johannes brev 5:12:13 «Den som har Sønnen, har livet. Den som ikke har Guds Sønn, har ikke livet. Dette har jeg skrevet til dere for at dere skal vite at dere har evig liv, dere som tror på Guds Sønns navn.»


Hva har den ateistiske læren gjort for deg? – En sann historie
En ateist holdt en offentlig tale i et auditorium i Nord-England. Rommet var stappfullt med tilhørere mens han hemningsløst benektet Guds eksistens, og gjorde narr av dem som var så dumme at de trodde på en slik myte. Han virket ganske sikker på at hans spesielle publikum ikke ville komme med noen utfordring som han ikke kunne håndtere, og avsluttet talen med en invitasjon til å komme med spørsmål eller kommentarer.
I flere minutter var det helt stille i rommet. Hvem ville vel våge å akseptere en slik utfordring? Ateisten gløttet ned fra talerstolen med sitt mest skremmende og trassige uttrykk, mens han ventet på at noen skulle utfordre ham på det han hadde talt.
Endelig var det en gammel, fremoverbøyd kvinne som reiste seg og gikk langs benkeradene, helt frem til hun stod ansikt til ansikt med foredragsholderen.
«Sir» sa hun, «Jeg har ett spørsmål til deg.» «Vel min gode dame, hva er det?» spurte han med et nedlatende smil.
«For ti år siden,» fortsatte hun, «ble jeg etterlatt som enke med åtte barn. Jeg hadde ingen penger og ingenting jeg kunne kalle mitt eget, bortsett fra denne bibelen. Ved dens veiledning, og ved å henvende meg til Gud for styrke, har jeg klart å brødfø meg selv og familien. Jeg begynner nå å nærme meg døden, men jeg er fullkommen glad, fordi jeg ser frem til et liv i udødelighet sammen med Jesus Kristus i himmelen. Det er hva troen har gjort for meg. Hva har den ateistiske læren gjort for deg?»
«Vel min gode dame», sa foredragsholderen i det han vendte seg mot tilhørerne, «jeg ønsker ikke å forstyrre din trøst, men . . .» «Unnskyld, men det var ikke spørsmålet» avbrøt damen, mens hun viftet med fingeren, «Hold deg til poenget, sir. Hva har den ateistiske læren gjort for deg?»
Den vantro prøvde å avspore temaet, men atmosfæren i møtet var borte. Publikum brøt ut i applaus, og den stolte ateisten trakk seg tilbake, beseiret av en gammel kvinne med tro på sin Gud. (Oversatt av Ø.S.M fra bladet: «Words of Life»)


Johannes Kap 8 vers 21-28
Igjen talte han til dem: Jeg går bort, og dere skal lete etter meg. Og dere skal dø i deres synd. Dit jeg går, kan dere ikke komme. 22 Judeerne sa da: Han vil vel ikke ta sitt eget liv, siden han sier: Dit jeg går, kan dere ikke komme? 23 Han sa til dem: Dere er nedenfra, jeg er ovenfra. Dere er av denne verden, jeg er ikke av denne verden. 24 Derfor sa jeg til dere at dere skal dø i deres synder. For dersom dere ikke tror at JEG ER* den jeg er, skal dere dø i deres synder. 25 De sa da til ham: Hvem er du? Jesus sa til dem: Nettopp det jeg sier dere! 26 Mangt har jeg å si og dømme om dere! Men han som har sendt meg, er sanndru, og det jeg har hørt av ham, det taler jeg til verden. 27 De skjønte ikke at det var om Faderen han talte til dem. 28 Jesus sa da: Når dere får opphøyet Menneskesønnen, da skal dere forstå at JEG ER den jeg er. Og av meg selv gjør jeg ingenting, men slik som Faderen har lært meg, slik taler jeg dette.

tilbake til topps ↑

Det Åndelige
Nr. 8. 23 Aug, 2016, 5. Årgang

Så sant dere har smakt
Betraktninger fra 1 Peters Brev (24)
«Så sant dere har smakt at Herren er god», 1 Peter brev 2:3.
I Markus evangeliet leser vi om en mann som kom løpende og falt på kne for Jesus, og spurte ham: «Gode mester! Hva skal jeg gjøre for å arve evig liv? Men Jesus sa til ham: Hvorfor kaller du meg god? Ingen er god uten én, det er Gud», Mark. 10:17-18. Med dette bekreftet Jesus at han var Guds Sønn. Han er det eneste syndefrie menneske som noen gang har satt sine føtter på denne jord. Han er den eneste som det virkelig kan sies om at han er god.
I den engelske New King James Bibelen, står det slik: «If indeed you have tasted that the Lord is gracious.» Her er ordet nådig brukt. Om dere har smakt at Herren er nådig. Å være god og nådig er to sider av samme sak. Å smake at Herren er nådig vil si at vi kan komme til ham, fortelle ham vår synd, og få tilgivelse for våre synder. Det er altså en erfaring av en som ikke bare kan tilgi synd, men som vil tilgi synd. Har du smakt Herrens tilgivelse? Skriften oppfordrer oss til å fortelle ham om våre synder, nederlag, fall og tilkortkommenhet.
Kong David som ble både en ekteskapsbryter og morder, fikk smake at Herren er god og nådig. Det tok litt tid før David bekjente det onde han hadde gjort: «Da jeg tidde, ble mine ben borttært, idet jeg stønnet hele dagen, for dag og natt lå din hånd tungt på meg, min livssaft svant som i sommerens tørke», Salme 32:3-4. Når David skjulte sin synd, gikk det ut over helsen, og han fikk problemer med beina. Men så bestemte han seg for å si det til Herren slik som det var: «Jeg bekjente min synd for deg og skjulte ikke min skyld. Jeg sa: Jeg vil bekjenne mine misgjerninger for Herren! Og du tok bort min syndeskyld», Salme 32:5.
Vær meg nådig, Gud, i din miskunnhet! Utslett mine overtredelser etter din store barmhjertighet. Tvett (vask) meg vel, så jeg blir fri for misgjerning, og rens meg fra min synd! For mine overtredelser kjenner jeg, og min synd står alltid for meg. Mot deg alene (først og fremst) har jeg syndet, det som er ondt i dine øyne, har jeg gjort», Salme 51:3-6.
Når David bekjente (fortalte) sin synd til Herren, fikk han erfare at Herren er god og nådig, og David sier det slik i salme 34:4 «Smak og se at Herren er god! Salig er den mann som tar sin tilflukt til ham. Salig er den som har fått sin overtredelse forlatt og sin synd skjult. Salig er det menneske som Herren ikke tilregner misgjerning, og som er uten svik i sin ånd», Salme 32:1-2. «For du, Herre, er god og tilgir gjerne. Du er rik på miskunn mot alle dem som påkaller deg», salme 86:5.
Gud er god, men også rettferdig. Gud tilgir synd når vi henvender oss til ham og bekjenner våre synder til ham. Men det menneske som ikke vil ha noe med Jesus å gjøre her i livet, det menneske må også klare seg uten Jesus i evigheten, en evighet som aldri tar slutt. Den som ikke vil komme til Jesus nå, og legge fra seg synde byrden, den vil måtte bære sine synder fram for Den Store Hvite Trone, og der bli dømt av Gud:
«Jeg så en stor, hvit trone, og ham som satt på den. For hans åsyn vek jorden og himmelen bort, og det ble ikke funnet sted for dem. Og jeg så de døde, små og store, stå for Gud, og bøker ble åpnet. Og en annen bok ble åpnet, som er livets bok. De døde ble dømt etter det som var skrevet i bøkene, etter sine gjerninger. Havet ga tilbake de døde som var i det, og døden og dødsriket ga fra seg de døde som var i dem. Og de ble dømt, hver etter sine gjerninger. Og døden og dødsriket ble kastet i ildsjøen. Dette er den annen død: ildsjøen. Og hvis noen ikke ble funnet innskrevet i livets bok, ble han kastet i ildsjøen,» Åp. 20:11-15.
Det er så unødvendig å havne fremfor denne domstolen, når det går an å slippe det. Ett enkelt vers forklarer hvordan vi kan slippe å havne fremfor denne domstolen: «Sannelig, sannelig sier jeg dere: Den som hører mitt ord og tror ham som har sendt meg, han har evig liv. Han kommer ikke til dom, men er gått over fra døden til livet», Johannes 5:24.
Måtte vi alle smake og se at Herren er god, og måtte vi alle ha bruk for tilgivelsen! «Dersom vi bekjenner våre synder, er han trofast og rettferdig, så han forlater oss syndene og renser oss fra all urettferdighet», Joh. brev kap. 1 vers 9. Smak og se at Herren er god!


Hemmelige synder – En sann historie
«Dette er tilfellet hvor døde menn ikke forteller historier», uttalte Abraham Isseks, Statsadvokat i Orange distriktet , i New York, USA.
I Oktober 1952 ble kontormannen Robert Nugent, og bankmannen Charles Simpson skutt og drept like ved en skogsti i Fjellkjeden Ramapo, sørøst for New York. Mellom kroppene deres lå kadaveret av en innpakket hjort som hadde blitt skutt to uker før hjortejakt sesongen åpnet.
Politiets teori var at de to mennene hadde overrasket en krypskytter, og at Robert Nugent, som var kjent for å ha en krevende personlighet, kan ha utfordret krypskytteren. Resultatet ble, trodde de, at krypskytteren i stedet for å overgi seg, drepte begge mennene, lot jakt byttet bli liggende igjen, og løp sin vei. Etter grundig etterretning konkluderte Statsadvokaten med å si: «Dette er tilfellet hvor døde menn ikke forteller historier.» Saken ble henlagt. Morderen klarte å holde hemmelig hva som hadde skjedd med Robert Nugens og Charles Simpson i 28 år. Det var ingen viskende stemme i New Yorks fjell landskap som fortalte noe om hva som hadde skjedd, det hele forble et mysterium.
Så plutselig en september dag, var det en søster av en arbeidsledig bygningsarbeider som hevdet at hennes bror var morderen. Anklaget av sin søster, ble den 54 år gamle John Louis Youmans dømt, uten kausjon, for å ha myrdet Nugent og Simpson. Lovens lange arm var kommet for å ta et oppgjør med det John Youmans hadde holdt hemmelig i 28 år. For en ulykkelig tilværelse!
Kong David sier følgende om sin uoppgjorte synd: «Da jeg tidde, ble mine ben borttært, idet jeg stønnet hele dagen», Salme 32:3. Gud har selvsagt ikke en etterretnings tjeneste, og Gud foretar heller ingen løyn detektor prøve. Han trenger ikke innkalle vitner for å bevise vår skyld. Han kjenner våre tanker før vi har tenkt dem, og han skal en dag, ved sin Sønn, Jesus Kristus, dømme det skjulte hos menneskene (Rom 2:16). I motsetning til politiet, har Gud ingen problemer med å finne en gjerningsmann. Gud ser og vet om våre synder allerede. Dessverre, så ser vi dem ofte ikke selv. (Oversatt av Ø.S.M fra bladet: «Words of Life»)


Johannes Kap 8 vers 29-38
Han som har sendt meg, er med meg. Han har ikke latt meg bli alene, for jeg gjør alltid det som er til behag for ham. Da han talte dette, var det mange som trodde på ham.
Jesus sa da til de judeerne som var kommet til tro på ham: Dersom dere blir i mitt ord, da er dere i sannhet mine disipler. Og dere skal kjenne sannheten, og sannheten skal frigjøre dere. De svarte ham: Vi er Abrahams ætt og har aldri vært treller under noen! Hvordan kan du da si: Dere skal bli fri?
Jesus svarte dem: Sannelig, sannelig sier jeg dere: Hver den som gjør synd, er syndens trell. Men trellen blir ikke i huset til evig tid. Sønnen blir der til evig tid. Får da Sønnen frigjort dere, da blir dere virkelig fri. Jeg vet at dere er av Abrahams ætt. Men dere søker å drepe meg, fordi mitt ord ikke får rom hos dere. Jeg taler det jeg har sett hos min Far, og dere gjør det dere har hørt av deres far.

tilbake til topps ↑

Det Åndelige
Nr. 9. 23 Sept. 2016, 5. Årgang

Kom til Ham!
Betraktninger fra 1 Peters Brev (25)
«Kom til ham, den levende stein, som vel ble vraket av mennesker, men er utvalgt og dyrebar for Gud», 1 Peter brev 2:4.
At mennesker kunne «Komme til ham», komme til Jesus, mens Jesus vandret her nede på jorden, er noe vi leser om i evangeliene. «Og se, det kom en til ham og sa: Mester, hva godt skal jeg gjøre for å arve evig liv?» Men hva med i dag? Er det mulig å komme til Jesus i dag? Han er jo i himmelen. Det er fortsatt mulig å komme til Jesus, for han lever, og vi kan få kontakt med ham selv om han er i himmelen. Vi kan få kontakt med ham gjennom bønn og bibellesning. Vi kan komme til ham med alle ting, og i alle livets situasjoner. Det første og viktigste er at vi kommer til ham for å få evig liv.

«Kom og la oss gå i rette med hverandre, sier Herren. Om deres synder er som purpur, skal de bli hvite som snø, om de er røde som skarlagen, skal de bli som den hvite ull», Jesaja 1:18. Samme hvilke synder jeg og du har gjort i livet, så har vi dette løftet fra ham som ikke kan lyve. Om syndene våre er som purpur eller skarlagen (dvs. blodrøde), så skal de syndene bli slettet ut av ham som tok våre synder på seg.
Herren står med utstrakte hender og sier: KOM! Det er altså vi som har utspillet, det står ikke på ham.

«Våkn opp! Kom til meg – og se!», Salme 59:5. Hvis en ennå ikke har kommet til Herren, sammenliknes det med søvn. En er ikke våken enda. «Våkn opp, du som sover! Stå opp fra de døde, og Kristus skal lyse for deg.» Herren har noe å vise oss, ja underfulle ting. Ord blir fattige når en skal beskrive hvor herlig Gud er. Det samme opplevde mannen som ble rykket like inn i den tredje himmel, inn i Paradis. Han kom tilbake til jorden, men å beskrive det som han der hadde sett var umulig, (2 Kor 12). Ord ble for fattige. Det var en dimensjon som sprengte alle rammer. Vi kan likevel få se noe av Guds herlighet her i livet. Kom til meg – og se!
«Kom og se hans gjerninger», Salme 46:9. Den største gjerning var at han gav sitt liv som en løsepenge for at du og jeg skulle få evig liv. Dette livet begynner allerede i det sekundet vi kommer til ham. Den gjerning han gjør i himmelen i dag er at han er øversteprest til oss som tror på ham. Dvs. han er i konstant bønn for oss. «Derfor kan han også fullkomment frelse dem som kommer til Gud ved ham, da han alltid lever for å gå i forbønn for dem», Heb. 7:25. Det verste vi kan gjøre i livet er å neglisjere hans innbydelse. «Hva skal jeg gjøre for å bli frelst» spurte en fengselsdirektør i Filippi. «Tro på Herren Jesus, så skal du bli frelst», lød svaret. Han trodde, og ble frelst, (Apg. 16:31). Oppskriften er den samme i dag som før. Kom og se hans gjerninger!
«Kom og la oss vandre i Herrens lys», Jesaja 2:5. Når vi vandrer i lyset, ønsker vi ikke å skjule vår synd for Herren. Vi tror av og til at vi kan skjule vår synd for ham. Men han er den som ransaker hvert et hjerte. Gud er ALL VITENDE. Ingen ting kan holdes skjult for ham. Derfor kan vi like godt fortelle ham om all vår synd. «Dersom vi bekjenner våre synder, er han trofast og rettferdig, så han forlater oss syndene og renser oss fra all urettferdighet», 1 Joh. brev 1:9.
«Kom til meg, alle som strever og har tungt å bære, og jeg vil gi dere hvile! Ta mitt åk på dere og lær av meg, for jeg er nedbøyd og ydmyk av hjertet. Så skal dere finne hvile for deres sjeler. For mitt åk er gagnlig, og min byrde er lett», Matt 11:28-30. Dette er et løfte fra Herren om at hvis vi kommer til ham med det som er tungt og vanskelig i livet så vil han gi oss hvile. Hvor finnes vel et menneske som aldri har noen form for problemer? Mange kan se perfekte og fullkomne ut på utsiden. Men på innsiden kan livet være et stort kaos. Det kan være godt å få snakke ut med noen en stoler på, men av og til er ikke vi mennesker å stole på. Den Herre Jesus Kristus, derimot, han er til å stole på, og han eksisterer i dag som før. «Om noen vil gjøre hans vilje, da skal han kjenne om læren er av Gud, eller om jeg (Jesus) taler av meg selv», Joh 7:17. Kom til ham, den levende stein!


Tid for tillit – En sann historie
Fortalt av Larry Smith til William MacDonald
Det var mitt første fallskjermhopp! Vi flydde over Nord Carolina i et transportfly for soldater, en C119. Høyden var 1200 fot. Alt var klart. Min hoved fallskjerm var godt festet til skulder stroppene og legg stroppene. Reserve fallskjermen var festet under brystet. Det var førtini andre soldater om bord i flyet, klar til å hoppe. JM sjefen hadde allerede gitt 20 minutts signalet og 5 minutts signalet. Vi så ham signalisere: «Vær klar.» «Reis dere opp.» «Sjekk utstyret.» «Begynn nedtellingen.»
Nå stod jeg i den åpne døren, og holdt meg fast i hver av sidene. En fot var halvveis over kanten, den andre rett innenfor. For å være helt ærlig, så var jeg så livredd at det var like før jeg ble helt nummen. Tenk om det ble en funksjonsfeil? Ville reserve fallskjermen åpne seg i tide? Jeg forstod så alt for godt at dette kunne være mitt siste øyeblikk. Fra nå av var alt avhengig av fallskjermen. Lyden fra flyet og fra lufttrykket var helt øredøvende. Under meg så jeg det grønne landskapet. Nå var vi kommet til område hvor vi skulle hoppe. Når det grønne lyset tentes, gav JM sjefen meg et klaps på hoften. Nå var tidspunktet kommet. Jeg bøyde hodet fremover, hoppet, og begynte å telle . . . Ett tusen . . . to tusen . . . tre tusen . . . fire tusen. Etter fire sekunder så jeg opp og fikk se at fallskjermen hadde åpnet seg helt. Det var en stor lettelse. Etter 40 sekunder så det ut som bakken kom mot meg i voldsom fart. Fem sekunder til og jeg landet med et fallskjerm hopp fall.
Det var deilig å stå med begge beina på jorden igjen. Jeg koblet fra fallskjermen og ble stående å betrakte mine kameraters landing. Hver av oss hadde lagt våre liv i et stykke silke. Vi tenkte ikke så veldig mye på det, men det var det som var tilfellet. Alt var avhengig av at fallskjermen fungerte som den skulle. Hver eneste feil kunne ført til en hurtig død. Vi stolte også på dem som pakket fallskjermene. Vi kjente dem ikke personlig – faktisk, så viste vi aldri hvem som pakket de forskjellige fallskjermene. Men likevel, av en eller annen grunn stolte vi på dem. Jeg fikk høre at en av dem som pakket var en som drakk mye, men de sa at han var en ekspert likevel. En måtte innrømme at når en hoppet ut av flyet, var det et steg i tro. Jeg stolte fullt og fast på fallskjermen. Det var et skritt uten mulighet for retur. Det fikk skje det som skjedde, jeg hadde bestemt meg. Mitt eget beste lå ikke i mine hender. Jeg var avhengig av at fallskjermen skulle berge meg fra døden.
Vet du hva, dette er en god illustrasjon på hva det vil si å tro på Herren Jesus. Som syndere er vi i fare for å dø en brå og evig død. Men Gud tilbyr evig liv til dem som vil gi seg uforbeholdent over til Jesus Kristus. Det er et steg i tro. Men det er ikke som å stole på et stykke silke. Det er å stole på en som ikke kan mislykkes.
Hvis mennesker kan stole på et stykke silke, eller på en som pakker fallskjermer, kanskje en de aldri har møtt, hvor mye større grunn er det vel ikke til å stole på Guds evige Sønn for sin sjels frelse?
Jeg var ufrelst da jeg hoppet mitt første fallskjermhopp. Senere, ble jeg en kristen, jeg fikk ta imot Jesus Kristus som min frelser og Herre. Ved troen på ham, er jeg så sikker på å få komme til himmelen som Gud kan gjøre meg. Jeg hører av og til mennesker si at de ikke kan stole på Kristus. Det får meg til å smile. Hver dag stoler de på mennesker og forskjellig typer utstyr, som vi vet kan svikte. Hvorfor kan de ikke stole på en som aldri kan svikte eller mislykkes?

tilbake til topps ↑

Det Åndelige
Nr. 10. 23 Okt. 2016, 5. Årgang

Bli også selv oppbygd!
Betraktninger fra 1 Peters Brev (26)
«Og bli også selv oppbygd som levende steiner, til et åndelig hus, til et hellig presteskap», 1 Peter brev 2:5.
I gamle dager ble ordet oppbyggelse mye mer brukt enn i dag. De som trodde på Jesus kom sammen til oppbyggelse. Hva er egentlig oppbyggelse? Kan en si at det er det motsatte av å rive ned? Hvorfor trenger vi egentlig oppbyggelse? Det er mye i verden i dag som er både vondt og trist. Som kristne er vi pilgrimer på en vandring mot et bedre sted. Dette blir vi minnet om i Guds ord. Der får vi høre om den herlige fremtiden som venter oss som har kommet til tro på den Herre Jesus Kristus.

Oppbyggelse er å bli løftet bort fra dette livets problemer og utfordringer, og se inn i Guds ord hva Herren har gjort for oss. Tenk at ved troen på Herren Jesus har vi fått et evig liv! Han har beredt et sted for oss i Himmelen, og han kommer snart tilbake for å hente oss som tror på ham. Gud minner oss i sitt ord om at selv om vi lever her på jorden, så skal vi likevel søke «det som er der oppe, der Kristus sitter ved Guds høyre hånd», Koll. 3:1
Mange tenker kanskje slik: «Hvis jeg skulle bli en kristen, så vet jeg ikke om jeg klarer å fullføre det. Jeg vil ikke være en hykler, så hvis jeg først blir en kristen, så skal jeg bli det på skikkelig vis.» Slik tenker den som står på utsiden av det kristne livet. Den som har kommet på innsiden vet at det ikke avhenger av oss selv om vi klarer å leve det kristne livet. Jesus sa til sine apostler i det han selv skulle fare opp til himmelen: Dere skal få kraft når den Hellige Ånd kommer over dere.» Han skulle sende Den Hellige Ånd, og Ånden skulle leve i oss og virke gjennom oss. Så er det ikke vi som bærer troen, men troen som bærer oss. Apostelen Peter sier det slik: «Dere som ved Guds makt blir holdt oppe ved tro», 1 Pet. 1:5. Det er altså Ordet som holder oss oppe og som gjør at vi blir styrket i vår daglige vandring. Ordet oppbygger oss.
Videre taler bibelverset vårt i dag om «Levende steiner.» Dette er et uttrykk hentet fra Det gamle testamentet. Når Kong Salomo skulle bygge et tempel ble det brukt mye stein. Tempelet ble bygget for å være et sted hvor mennesker kunne møte Gud. Senere ble Salomos Tempel revet ned av fiender fordi Israels folket forlot Herren sin Gud. Enda et tempel ble bygget senere, og det stod i mange år, helt til år 70 etter Kristus. Da ble også det revet ned og Israels folket spredt.

I tiden vi nå lever i har ikke Gud lenger noe tempel som er bygget av stein eller tre, men det er vi som tror på ham som er hans tempel. Ingen kirke bygning eller forsamlingshus kan lenger med rette kalles «Guds Hus.» Enten en samles i hjemmet eller en annen bygning, eller ute i skogen, så er det vi som tror på ham som er Guds hus og Herrens tempel, og vi blir kalt levende steiner.
«Vet dere ikke at dere er Guds tempel, og at Guds Ånd bor i dere?», 1 Kor 3:16. «Eller vet dere ikke at deres legeme er et tempel for Den Hellige Ånd som bor i dere, og som dere har fått fra Gud? Dere tilhører ikke lenger dere selv. Dere er dyrt kjøpt! La da legemet være til ære for Gud!», 1 Kor 6:19-20.

I forrige brev las vi om en oppmoding fra Herren om at vi skal komme til Ham. Kom til ham du også og bli oppbygget! Det er så mye i livet som prøver å rive oss ned. Herren vil bygge oss opp! Husk, det er kun nå i vår levetid at dette tilbudet står ved lag. Etter døden er vår evige destinasjon allerede avgjort. Du som ennå ikke har kommet til ham som vil gi deg evig liv, kom i dag. «For trang er den port og smal er den vei som fører til livet, og få er de som finner den», Matt. 7:14.

Er du en av dem som har bestemt deg for at du en dag vil til himmelen? Det er bokstavelig talt livsfarlig å utsette en slik avgjørelse, for livet kan være over før en vet ordet av det. Vi er alle syndere sier Guds ord. Utgangspunktet er derfor svært dårlig. Derfor måtte Jesus komme som vår redningsmann. Han tok all vår synd på seg. Har du lest Hans Historie (His story)? Begynn i dag i første Mosebok, les Bibelen fra perm til perm. Guds ord har den iboende kraften som gjør at hvis du leser det, vil det overbevise deg om at det er sant.
«Og han (Jesus) begynte fra Moses og fra alle profetene og utla for dem i alle skriftene det som er skrevet om ham», Luk. 24:27. «Om noen vil gjøre hans (Guds) vilje, da skal han kjenne om læren er av Gud, eller om jeg (Jesus) taler av meg selv», Joh. 7:17.


Det var hele hans liv! En sann historie
En avis i San Francisco skrev om en noe merkelig begivenhet på en kirkegård i forbindelse med en begravelse der. En ung mann, som ble drept i en motorsykkelulykke ble begravet. Det i seg selv er ikke uvanlig, men det faktum at motorsykkelen han kjørte da han ble drept, ble begravet med ham, var svært uvanlig. Moren hans forklarte gråtende: «Det var hele hans liv!» Hvor tragisk når hele livet dreier seg om en motorsykkel!
Hvis en tenker nøyere etter hva som skjedde i denne situasjonen, og hvis samme praksis ble vanlig, da ville en få mange slags merkelige begravelser, og våre kirkegårder ville da inneholde mangt og mye. Én ville bli begravd med alle sine aksjer og obligasjoner. En annen ville bli begravd med sine sanselige nytelser. En annens grav ville inneholde golf køller, fiskestenger, og jakt rifler. En annen med sesong billettene til alle baseball, fotball og basketball kampene. For andre ville det bli deres hus, bil eller båt. Vi lurer på hvor mange Bibler ville bli begravd.
Hvis du ble begravet med det som betydde mest for deg i løpet av dette livet, hva ville det være?
Hva er HELE DITT LIV? Kanskje burde vi sette oss ned å tenke nøye etter hva som utgjør hele vårt liv! Apostelen Paulus sa, «For meg er livet Kristus, og døden en vinning», (Fil. 1:21). Samme hva som utgjør «hele ditt liv» så er det dette som i virkeligheten er din «gud.»
Ordet «entusiasme» kommer fra to ord – «en» betyr «i» og «Theos» betyr gud. Entusiasme betyr derfor «guden i deg.» Det tragiske i vår tid er at så mange er fascinert av guder som ikke er virkelige guder. De er bare et resultat av menneskers geniale påfunn.
Når menneskes korte liv er over, da svikter disse falske «gudene» fordi de bare er menneskets guder. Det finnes en som virkelig er menneskets Gud. Han er den levende Gud. Han er allmektig!
Du kan ikke begrave ham i en grav om du prøvde på det. Han er Ånd, og Han er evig. Han er i himmelen. Når døden kommer, legges den kristnes kropp i graven – mens sjelen går til himmelen, for å være med Kristus.
Guds ord forteller oss at i det øyeblikket en troende møter døden, er han «borte fra legemet … og hjemme hos Herren», 2 Kor 5:8.
Hvilken glede det er å kjenne en frelser som graven og døden ikke kunne holde på. Han ligger ikke begravd på en kirkegård. Han lever, og kommer tilbake for å hente sine egne for at vi skal få være sammen med ham i himmelen.
Det er ikke noe som er bedre for oss mennesker enn at Jesus Kristus blir HELE VÅRT LIV.
Husk! Han ligger ikke i en grav, han er hjemme i Himmelen! Oversatt av Ø.S.M fra bladet: «Words of Faith.»

tilbake til topps ↑

Det Åndelige
Nr. 11. 23 Nov. 2016, 5. Årgang

For det heter i Skriften!
Betraktninger fra 1 Peters Brev (27)
«For det heter i Skriften: Se, jeg legger i Sion en hjørnestein, utvalgt og dyrebar. Den som tror på ham, skal ikke bli til skamme», 1 Peter brev 2:6.
Etter gammel bygge praksis, var hjørnesteinen den viktigste steinen i et byggverk, og den ble plassert i hjørnet av byggverket. Hjørnesteinen var vanligvis en av de største, den mest solide, og den som var mest nøye konstruert av noe som fantes i byggverket. Jesus beskriver seg selv som hjørnesteinen som hans menighet skulle bygges på, det som ble en gruppe mennesker bestående av både jøder og hedninger.
«Så er dere da ikke lenger fremmede og utlendinger, men dere er de helliges medborgere og Guds husfolk, bygd opp på apostlenes og profetenes grunnvoll, og hjørnesteinen er Kristus Jesus selv. I ham blir hele bygningen føyd sammen og vokser til et hellig tempel i Herren», Ef 2:19-21.
Gud i himmelen sier at alt som har med gudstro å gjøre sentrerer seg om denne personen, Jesus Kristus. Det hjelper lite hvis et menneske hevder å tro på Gud, men samtidig ikke anerkjenner Jesus Kristus. Det var den feilen de Skriftlærde og Fariseerne gjorde. De hadde en Guds tro, men fornektet Jesus. Når Jesus samtalte med dem stilte han spørsmålet: «Har dere aldri lest i Skriftene: Steinen som bygningsmennene forkastet, den er blitt hjørnestein. Av Herren er dette gjort, og underfullt er det i våre øyne. Derfor sier jeg dere (Fariseere): Guds rike skal bli tatt fra dere, og bli gitt til et folk (hedningene) som bærer dets frukter», Matt. 21:42-43.
La ingen av oss gjøre den feilen at vi tror på Gud uten å akseptere Jesus Kristus. Alt dreier seg om denne personen. Når vi om ca. en måneds tid skal feire hans fødsel, må vi ikke glemme at han var til før han ble født i Betlehem. Skriften sier om Jesus, når han ble født inn i denne verden, «et legeme dannet du for meg», (Hebr. 10:5), men hans eksistens har ingen begynnelse. Alt som finnes i denne verden og i universet er skapt av Jesus Kristus, og blir opprettholdt av ham: «For i ham er alt blitt skapt, i himmelen og på jorden, det synlige og det usynlige, enten det er troner eller herredømmer eller makter eller myndigheter. Alt er skapt ved ham og til ham. Han er før alle ting, og alt består ved ham», Koll. 1:16-17. Den som tror på ham (Jesus Kristus) skal ikke bli til skamme.
Mitt vitnesbyrd
Jeg (Øystein) vokste opp i et hjem med en mor som trodde på Jesus som sin frelser. Fra jeg var liten fikk jeg høre budskapet om Jesus som døde for våre synder, og jeg hadde en periode en nål festet på genseren min hvor det stod: Jesus elsker deg! Men som 13 åring la jeg alt dette fra meg. Jeg skammet meg over Jesus, og ville ikke bli forbundet med dette navnet lenger. Likevel var det i mange år en lengsel i mitt hjerte etter å få min sak i orden med Gud. Jeg visste at hvis jeg skulle bli med når Jesus kom for å hente sine, så måtte jeg bli en Kristen. Skammen over å bli forbundet med dette navnet og denne personen gjorde at jeg bare utsatte det hele, og senere kom alt som har med troen på Jesus å gjøre på avstand. Ikke før jeg som 20-åring, ble kontaktet av et søskenbarn, mens jeg gikk på skole i Bergen, begynte ting å skje.
Gud talte til meg gjennom noe som ble sagt, og fra da av begynte jeg å lytte til kristen nærradio. Jeg fant også et Ny testamente som jeg i all hemmelighet tok med meg en gang jeg var på besøk hjemme. På en konsert jeg var til stede ved, i Grieghallen, ble det spurt om noen ville ta imot Jesus. Da merket jeg en stemme i mitt indre: Øystein, hvis du ikke tar imot Jesus nå, kan det bli lenge til neste anledning.
Den kvelden fikk jeg legge fra meg min syndebyrde og ta imot Jesus som min personlige frelser. Tenk! Han døde for mine synder for å gi meg et evig liv! Hvilken kjærlighet!
En dag skal jeg møte min frelser, ansikt til ansikt, «for vi skal se ham som han er», (1 Joh 3:3). Om vi i den tiden som nå er, må bære den vanære som det er å tro på ham, har vi det løftet at vi ikke skal bli til skamme nå vi møter ham. Derfor kan jeg også si: «Jeg skammer meg ikke ved evangeliet, for det er en Guds KRAFT til frelse for hver den som tror . . For i det åpenbares Guds rettferdighet av tro til tro», Rom 1:16-17. Det er trygt og godt å tro på Jesus Kristus og på Gud Faderen. Visste du at det er noe Gud ikke kan? Han kan ikke lyve! (Tit. 1:2)


Jeg trodde min siste time var kommet! En sann historie
Det var en fin juli dag på fisketur sammen med familien. Når vi kom hjem og skulle legge båten ved flytebryggen var klokken blitt halv tolv om kvelden. Likevel var det fortsatt lyst, og etter vanlig rutine ble båten fortøyet og låst. Nå skulle det bli godt å komme hjem. Vi satte oss i bilen og kjørte mot bommen. Havneområdet var avsperret, og etter at vi hadde åpnet bommen, kjørt forbi, og låst den igjen, fortsatte vi på hjemveien. Det var da jeg begynte å undres på om jeg hadde husket å ta med nøkkelen til tennings låsen om bord. Nei, jeg hadde visst glemt den. Vi fikk bare snu og hente den. Det ville være dumt å gjøre det enklere for innbruddstyver ved at de fant nøkkelen stående i tennings låsen.

Når vi kom tilbake til bommen vurderte jeg å parkere der og spasere de ca. 100 m. ned mot havneområdet. Kona insisterte på at jeg burde kjøre helt ned. Hva skulle vi gjort uten en kone som gir gode råd? Når vi kom ned til flytebryggen lot jeg bilen stå å gå på tomgang. «Jeg kommer snart tilbake» sa jeg. Det skulle ikke gå så mange minuttene å få hentet nøkkelen, selv om båten vår var en av de som lå lengst unna parkeringsplassen. Det var bare én båt på utsiden av vår. Når jeg låste opp døren til båten, så jeg nøkkelen. Jo, det var nok det beste at vi hentet den. Jeg låste etter meg, klatret ned på den 50 cm brede flytebryggen mellom båtene, og begynte å spasere mot hoved bryggen. Da plutselig skjedde det. Jeg tråkket igjennom, den etter hvert så råtne bryggen, og havnet i sjøen. Dette var i Juli måned, og det var fin vanntemperatur. Dessuten kan jeg å svømme, så det hadde ikke vært så farlig hvis jeg bare hadde havnet helt i sjøen. Men jeg tråkket igjennom bare med den ene foten, falt bakover, ble hengende fast, og ble liggende på ryggen, med hodet og halve overkroppen under sjøen. (I ettertid har jeg hørt om mennesker som har mistet livet på denne måten.)

Det var da jeg tenkte: Skal jeg dø nå? Jeg prøvde å kave meg opp, og på en forunderlig måte, klarte jeg å få tak i ripa på båten, først med den ene hånden, og så med den andre. Bilen hadde jeg forlatt på tomgang. Det var ca. 50 m. unna, og familien kunne ikke se meg. Jeg begynte å rope om hjelp, så høyt jeg klarte. Hvor lenge ville jeg klare å henge etter hendene? Jeg ropte en gang, to ganger, tre ganger, men nei. Jeg prøvde å samle krefter, og ropte enda en gang. Etter femte gangen hørte jeg noen kom løpende. Kona mi hadde nettopp sagt til barna. «Nå synes jeg pappa ble lenge.» Da var det at datteren vår hørte noe, og de to yngste ungdommene våre spratt ut av bilen og sprang i full fart mot båten. De fikk hjulpet meg opp. Jeg var reddet. Da takket jeg min Herre og frelser. Så var ikke dagen min kommet enda. Kanskje har han bruk for meg her nede enda en liten stund.

Dette skjedde ved en småbåthavn i Sula kommune, lørdag den 23 Juli i 2016. Jeg vet at hvis jeg hadde dødd den dagen, hadde jeg blitt hentet hjem til himmelen. For Jesus Kristus har gitt løfter i Bibelen om at hver den som tror på ham, har evig liv. Kan jeg få spørre deg som leser dette: Hvis det var deg dette gjaldt, eller hvis du skulle dø nå i kveld, er du da 100 % sikker på at du kommer til himmelen? Hvis ikke, vil jeg anbefale deg å ta imot Jesus nå! Ingen av oss vet hvor lenge vi lever, og døden kan komme brått. Det er her i livet at vår evige destinasjon blir avgjort.
«For han sier: På den tid som behaget meg, bønnhørte jeg deg, og på frelsens dag kom jeg deg til hjelp. Se, nå er nådens tid, se, nå er frelsens dag!», 2 kor 6:2. Erfart og skrevet av Øystein S. Magerøy

tilbake til topps ↑

Det Åndelige
Nr. 12. 23 Des. 2016, 5. Årgang

Æren tilhører altså dere som tror!
Betraktninger fra 1 Peters Brev (28)
«Æren tilhører altså dere som tror. Men for de vantro er den stein som bygningsmennene forkastet, blitt til hjørnestein og snublestein og anstøtsklippe», 1 Peter brev 2:7.
I forrige brev ble følgende vers sitert: «Den som tror på ham, skal ikke bli til skamme», 1 Pet. 2:6b. Og så sies det i neste vers. «Æren tilhører altså dere som tror.» For deg som har kommet til tro på Jesus Kristus, så vit at det er en stor ære! Kanskje føles det ikke alltid slik, men det er fordi vi ikke alltid ser langt nok frem. Tiden til Jesus Kristus kommer igjen kan være ganske kort. Ja, faktisk kan han komme igjen mens du sitter og leser disse linjer. Ingen av oss vet når Jesus kommer igjen. «Da skal enhver få sin ros av Gud», 1 Kor 4:5b. Dvs. enhver som trodde på Jesus som sin frelser skal få ros av ham fordi vi trodde på ham som vår frelser. «Salige er de som ikke ser, og likevel tror», Joh 20:29b. «Vi har ikke det synlige for øye, men det usynlige. For det synlige varer en kort stund, men det usynlige er evig», 2 Kor 4:18. Alt vi fester øynene på, alt det skapte er noe som bare varer en kort stund. Det usynlige derimot; Jesus, Gud Fader, frelsen, et evig liv, himmelen, ja alt dette er evig. Om 100 år har det absolutt ingen betydning hva slags jobb vi hadde, hvilken inntekt vi hadde, hva slags bil vi kjørte, hva slags hus vi bodde i, etc. etc. Det eneste som teller da er hvor du og jeg befinner oss.

Når Gud skapte mennesket, ble det skapt i Guds bilde. Konsekvensen av det er at vi ble skapt med en ånd som aldri vil opphøre å eksistere. Derfor er det så uhyre viktig for oss at vi kommer til rett sted etter at ånden vår blir adskilt fra kroppen. Noen synes dette blir for vagt. Kan en være sikker på at det finnes noe liv etter døden? Noe som har blitt til stor hjelp for meg er et par bibel vers fra Paulus brev til Titus. I vers 1 tales det om evig liv, og så sies det at Gud har gitt løfte om at det er et evig liv, og ikke bare det, men vi forsikres om at Gud kan ikke lyve: «Det har Gud, som ikke kan lyve, gitt løfte om fra evighet av», Titus 1:2.
Skriften forteller også om mannen Paulus, som har vært i himmelen, og kommet tilbake og fortalt oss om det, og om Johannes en av apostlene, som i et syn fikk se inn i himmelen og om hva som skal skje i fremtiden. Det har han skrevet ned i Johannes Åpenbaring.

Så er det noen som ikke vil tro, det som kalles vantro. Et vantro menneske drar ned «rullgardinen» og nekter å la seg påvirke. Det vil ikke tro! Troen kommer når en hører Guds ord forkynt, Rom 10:17, men den vantro ønsker ikke å bli påvirket av det. Som en sa det: «Jeg trenger ikke slik informasjon.» Et menneske kan klare å leve dette livet uten Gud, men evigheten uten Gud er grusom og forferdelig.
Takk Herre Jesus, at du kom hit ned til jorden, at du ble et menneske, for å frelse oss mennesker. Takk for din store kjærlighet, som du elsket oss med. Takk at du gav ditt liv for å redde oss, at du betalte vår syndeskyld. Takk at du ønsker at alle mennesker skal bli kjent med deg og få et evig liv. Takk for Betlehem, og krybben, Takk for Golgata og korset! Takk for en lys fremtid for oss som tror på deg! Takk! Takk! Takk!
Du ser kanskje Jesus som barnet i krybben, og hyrder på marken og vismenn på kne –
med stjerner som stråler og engler som synger gir stemningsfull glede og budskap om fred.

Du ser kanskje Jesus som lærer og mester, en fengende leder, et stort ideal,
som gav oss et nytt bud, et bud om å dele. Vi andre skal tjene og ikke oss selv.
Men har du sett Jesus, som lider på korset som soner for din skyld, som lindrer din nød;
og har du sett Jesus som står opp av graven, gir håp om et nytt liv og seier over død.

Send mat til John – En sann historie
På toppen av Washington-fjellet, med utsikt over Housatonic-dalen, stod det lille huset til John Barry og hans kone. Det eldre ekteparet eide ikke mye, men de var gudfryktige kristne som trodde Guds løfter om at Han aldri vill svikte dem.
Snøfallet i desember hadde vært større enn vanlig, og det var vanskelig for de å ta seg ned til landsbyen som lå ved foten av fjellet. John og kona hans ble som fanger i sitt eget hjem, og etter hvert tok det slutt på matforsyningen. De så ut gjennom vinduet og måtte konstatere at veiene var ufremkommelige. De kunne ikke ta sjansen på å reise ned til landsbyen. Den 15. desember det året opplevde folket i Berkshire kommune det største snøfallet på årevis. John Barry og hans kone hadde bare en dags matforsyning igjen.
I byen Sheffield som ligger ca. 16 km unna, hadde Mr. Brown, en femti år gammel velstående gårdbruker, lagt seg for kvelden og sovnet. Plutselig våknet han og satte seg opp i sengen. – Hva sa du, sa han til kona si. Kona våknet og svarte: – Det var ingen som sa noe, du må ha drømt. Han var helt sikker på at han hadde hørt en stemme, men la hodet på puta igjen og sovnet. Noen få minutter etter våknet han igjen og satte seg på nytt opp i sengen. Denne gangen var han helt sikker. Han hadde hørt en stemme som sa: – Send mat til John! Han vekte kona igjen og spurte henne om de kjente noen som hette John og som trengte mat. Fru Brown tenkte seg om et øyeblikk og ristet på hodet. – Jeg kan ikke komme på noen – hvis ikke det er John Barry da, den gamle mannen som bor på toppen av fjellet. – Jo, han er det, utbrøt mannen.
Mr. Brown hadde vært i butikken dagen før, og handelsmannen hadde nevnt for ham at gamle John ikke hadde vært i butikken på hele seks uker. Han lurte på om de ikke snart var gått tom for mat. Mr. Brown hoppet ut av sengen og fikk på seg klærne i en fart. Han fylte to store kurver med mat. Så kalte han på sønnen sin, og de gjorde seg klar til å dra.
Solen hadde bare så vidt stått opp da de to karene beveget seg ut i den verste snøstormen de hadde opplevd det året. Det var nesten en umulig tur de tok fatt på. Det tok dem adskillige timer, men til slutt ankom de det lille huset hvor det fattige paret bodde, som stolte på Gud. Når Mr. Brown hørte deres historie, var han overbevist om at stemmen han hadde hørt, måtte være fra himmelen selv.

tilbake til topps ↑