Det er disse som snubler
Betraktninger fra 1 Peters Brev (29)                                              

«Det er disse som snubler ved sin vantro mot Ordet – til det er de også satt», 1 Peter brev 2:8.

I forrige brev så vi at Jesus ble kalt en snublesten. Med det menes at mennesker enten bøyer seg for ham i omvendelse og tro til frelse, eller snubler over ham og ender i fortapelsen. Nøytralitet eksisterer ikke i Guds rike. «Snublingen» som beskrives i verset vårt i dag betyr at mennesker er ulydig mot Guds Ord. Og hvorfor snubler de? Ikke fordi de ikke får til å tro. Heller ikke fordi de finner noe hos Jesus som gjør det umulig for dem å tro. De snubler fordi de med vilje er ulydig mot Guds ord. Problemet ligger hos vår menneskelige vilje. Grunnen til at mennesker ikke blir frelst er fordi de ikke vil bli frelst. Jesus sa det slik: «Men dere vil ikke komme til meg for å få liv», Joh 5:40.

Så sies det i slutten av verset: «Til det er de også satt.» Betyr det at noen mennesker er utvalgt til frelse og noen mennesker er utvalgt til fortapelse? Noen tror og lærer det, og det finnes noen vers hvor det kan se slik ut. Men når en sammenlikner alle vers i Bibelen som omtaler dette, ser vi at Skriftens samlede vitnesbyrd lærer at Gud vil at alle skal høre evangeliet og bli frelst. «Han som vil at alle mennesker skal bli frelst og komme til sannhet erkjennelse», 1 Tim 2:4. Er det da alle mennesker som blir frelst til slutt? Nei, Skriften er helt tindrende klar på det. Noen velger å ikke tro på Jesus, og for dem venter en evig fortapelse.

Hva betyr så setningen: «Til det er de også satt»? Denne setningen referer tilbake til hele avsnittet og betyr at dem som med vilje er ulydig mot Guds Ord skal snuble. Hvis et menneske bestemmer seg for å være ulydig mot Guds Ord, så er det mennesket satt til å snuble over snublesteinen, Jesus Kristus.

I neste vers sier Peter: «Men dere er en utvalgt ætt.» Her taler han om dem som velger å tro på Jesus som sin frelser. Den som er lydig mot Guds Ord er utvalgt til frelse. Gud skapte hele universet og han skapte tiden. «Og: Du, Herre, la i begynnelsen jordens grunnvoll, og himlene er dine henders verk», Heb 1:11. Før tiden ble skapt eksisterte likevel Gud i evigheten. Når denne korte perioden som kalles tiden er omme, så blir evigheten stående. En ny himmel og en ny jord skal skapes, mens den himmel og den jord som nå eksisterer skal en gang forgå. «De (Himmelen og Jorden) skal gå til grunne, men du forblir. De skal alle eldes som et klesplagg, som en kappe skal du rulle dem sammen, som et klesplagg skal de skiftes. Men du er den samme, og dine år tar aldri slutt», Heb 1:11-12.

Gud, som er allvitende, visste fra evighet av hvem som en gang kom til å tro på ham. Når et menneske i dag hører evangeliet og blir frelst, er det derfor ikke noen overraskelse for Gud. Allerede fra evighet av, så Gud at det mennesket han skulle skape, Adam, kom til å falle i synd, og allerede da hadde Gud en plan for menneskenes frelse. Han visste på forhånd hvem som ville begynne å tro, og han visste på forhånd hvem som ville snuble over Ordet i vantro. Gud har altså ikke valgt hvem som skulle bli frelst og hvem som skulle gå fortapt. Han valgte at den som ville begynne å tro på Jesus Kristus ble utvalgt til evig liv. «For i ham (i Kristus) har han (Gud) utvalgt oss (som tror) før verdens grunnvoll ble lagt, for at vi skulle være hellige (= satt til side) og ulastelige for hans åsyn», Ef 1:4.

Hvis du som leser dette, og som ennå ikke har kommet til tro på Jesus, i dag begynner å tro på ham,
ja da er også du en av dem som Gud utvalgte i Kristus til å få et evig liv. For deg som tror på Jesus som din frelser, gled deg over at ditt navn er skrevet i livets bok!

Ta en god titt – En sann historie

Kledd i de aller siste moteklær, og med diskusjonstema som bare var politisk korrekte, var eliten i samfunnet samlet på en kunstutstilling. Lavmælt beveget de seg fra maleri til maleri mens farger og stil ble analysert, og selvsagt, det viktigste – verdi.

En eldre herremann roste ganske åpenbart seg selv og sin evne som kunstkritiker. Med en gruppe av bekjente etterfølgende bak seg, gjorde han et show av å gi en grundig kritikk av hvert kunstverk. Hans terminologi var riktig, og de rundt ham var mektig imponert. Det var bare ett problem: Mannen kunne ikke se! Han var veldig nærsynt og han hadde glemt brillene sine hjemme. Hver gang han stoppet opp for å gi sine kommentarer så han ikke annet enn konturene av maleriene.

Ennå ikke avskrekket, kavet mannen seg fra maleri til maleri. Så kom han til en stor elegant ramme. Mannen gned seg på haken og ristet sakte på hodet. Etter en lang dramatisk pause begynte han å peke ut hvor talentløst han synes bildet var. “Rammen passer ikke i det hele tatt med maleriets tema. Og selve temaet i seg selv … vel, det er altfor enkelt “uttalte han ettertrykkelig. Publikum sto i stillhet, dristet seg nesten ikke til å utveksle blikk med hverandre. «Faktisk er temaet så stygt at det aldri noen gang blir et godt bilde. Det er feil av enhver artist å velge et så hverdagslig bilde hvis han forventer at det skal være et mesterverk.» Den eldre herremann åpnet munnen for å fortsette. Angivelig, hadde han mye å si, men en slank gråhåret kvinne klarte å skli gjennom folkemengden og klappe han lett på skulderen. Mannen var tydelig distrahert av sin kones avbrudd, og med et blikk av frustrasjon, lente han seg over for å høre hennes paniske hvisking. «Min kjære, du ser i speilet.» Herremannen ble selvfølgelig ganske paff av å innse at han hadde kritisert sitt eget ansikt!

Bibelen er et slikt speil: Den skjuler ikke våre feil. Gud viser oss nøyaktig hvordan han ser oss. Men fordi han er helt fornøyd med det frelsesverket som ble avsluttet på Golgata, ser Gud oss som verdifulle gjennom Den Herre Jesus Kristus. Det vi trenger å gjøre er å være ærlig med Gud. “Dersom vi bekjenner våre synder, er han trofast og rettferdig, så han forlater oss syndene og renser oss fra all urettferdighet”,
1 Joh 1: 9.  Oversatt av Ø.S.M fra bladet: «Words of Faith.»

Johannes Kap 8 vers 46-54

Hvem av dere kan overbevise meg om synd? Men sier jeg sannheten, hvorfor tror dere meg da ikke? Den som er av Gud, hører Guds ord. Dere hører ikke, fordi dere ikke er av Gud. Judeerne svarte og sa til ham: Sier vi ikke med rette at du er en samaritan og en besatt? Jesus svarte: Jeg er ikke besatt. Men jeg ærer min Far, og dere vanærer meg. Jeg søker ikke min egen ære. Det er en som søker den, og han dømmer. Sannelig, sannelig sier jeg dere: Om noen holder fast på mitt ord, skal han aldri i evighet se døden. Da sa judeerne til ham: Nå skjønner vi at du er besatt. Abraham døde, og profetene likeså, men du sier: Den som holder fast på mitt ord, skal aldri i evighet smake døden! Du er da vel ikke større enn vår far Abraham som døde? Også profetene døde. Hvem gjør du deg selv til? Jesus svarte: Dersom jeg ærer meg selv, da er min ære ingenting. Det er min Far som ærer meg, han som dere sier er deres Gud.