Dere som før ikke var et folk.
Betraktninger fra 1 Peters Brev (31) 

«Dere som før ikke var et folk, men nå er blitt Guds folk, dere som før ikke hadde funnet miskunn, men nå har fått miskunn», 1 Peter brev 2:10.

Har du noen gang lurt på hva definisjonen på nåde er?  Evangeliet er de gode nyhetene om Guds nåde, så det er viktig å vite hva nåde er, og stadig søke å få en bedre oversikt over hva nåden gjør i våre liv.

Nåde er en meget viktig del av Guds karakter. Nåde er nært knyttet til Guds velvilje, kjærlighet og barmhjertighet. Nåde er “Guds gunst mot oss som er uverdige” eller “en ufortjent velvilje fra Gud.” På grunn av Hans nåde, er Gud villig til å tilgi oss og velsigne oss rikelig, til tross for det faktum at vi ikke fortjener å bli behandlet så bra, eller behandlet så sjenerøst.

For at vi fullt ut skal forstå nåde, må vi tenke igjennom hva vi er eller var uten Kristus, og hva vi er eller blir med Kristus.  Vi ble født i synd (Salme 51: 5), og vi var/er skyldige i å bryte Guds hellige lov (Rom 3: 9-20, 23; 1 Joh 1: 8-10). Vi var/er fiender av Gud (Romerne 5: 6, 10; 8: 7; Kol 1:21), og fortjener døden (Rom 6: 23a). Vi var/er urettferdige (Rom 3:10) og uten muligheter til å rettferdiggjøre oss selv, (Rom 3:20). Vi var/er åndelig fattige, blinde, urene, og døde. Våre sjeler var/er i fare for evig straff.

Men så kom nåden. Gud strakte ut Sin nåde til oss. Nåden er det som redder oss (Ef 2: 8). Nåden er kjernen i evangeliet (Apg 20:24). Nåden gir oss seier over synd (Jakob 4: 6). Nåden gir oss «evig trøst og et godt håp» (2 Tess 2:16). Paulus gjentar flere ganger at det var nåden som var grunnlaget for hans kall som apostel (Romerne 15:15, 1. Korinterbrev 3:10, Ef 3: 2, 7). Jesus Kristus er legemliggjørelsen av nåde, kombinert med sannheten (Joh 1:14).

Bibelen kaller nåden gjentatte ganger en «gave» (f.eks. Ef 4: 7). Dette er viktig å merke seg fordi det lærer oss noe om hva nåde er. Her er fem viktige sannheter om nåden:

For det første: Alle som noen gang har mottatt en gave forstår at en gave er veldig forskjellig fra et lån. Et lån er som kjent noe som det kreves tilbakebetaling for, eller retur av, til mottakeren. Det faktum at nåden er en gave betyr at vi skylder ingenting i retur.

For det andre: Det er ingen kostnad for den som mottar en gave. En gave er gratis for mottakeren, selv om det ikke er gratis for giveren, som bærer utgiftene. Frelsens gave koster oss syndere ingenting. Men prisen på en slik enorm gave er for oss ufattelig stor, det kostet vår Herre Jesus livet, han som døde i vårt sted.

For det tredje: når en gave er gitt, da overføres eierskapet av gaven, og det tilhører deretter mottakeren som noe en kan beholde. En gave har en varighet som ikke eksisterer med lån eller forskudd. Når en gave skifter hender, frasier giveren seg alle fremtidige rettigheter til å ta tilbake gaven. Guds nåde er vår for alltid.

For det fjerde: når en gave gis, mister giveren frivillig noe han eier, han mister frivillig det som tilhører ham, slik at mottakeren tjener på det. Giveren blir fattigere slik at mottakeren kan bli rikere. Denne sjenerøse og frivillige «byttehandelen» ser vi klart beskrevet i 2 Kor 8: 9: «For dere kjenner vår Herre Jesu Kristi nåde, at han for deres skyld ble fattig da han var rik, for at dere ved hans fattigdom skulle bli rike.»

 

For det femte: Bibelen lærer oss at nåden er helt ufortjent. Gaven, og det at vi mottar noe, har absolutt ingenting å gjøre med vår fortjeneste eller våre medfødte kvaliteter (Rom 4: 4; 11: 5-6; 2 Timoteus 1: 9-10). Faktisk sier Bibelen helt klart at vi ikke fortjener Guds frelse. Romerne 5: 8-10 sier: «Men Gud viser sin kjærlighet til oss (menneskeheten) ved at Kristus døde for oss mens vi ennå var syndere», . . .vi ble «forlikt med Gud ved hans Sønns død da vi var fiender.»

Nåden stopper ikke opp når vi blir frelst; Gud er nådig mot oss hele resten av våre liv, nåden virker i oss og over oss. «Se til at ikke noen forspiller Guds nåde», Hebr. 12:15.

——————————————————————————————————————————————-

                             

Frelst til slutt!  –  En sann historie

John Newton hadde problemer med å ta et valg. Livet hans svinget mellom en tom fromhet og det å omvende seg. En gang kom han ut for et forrykende vær på sjøen. Mens skipet ble kastet frem og tilbake av stormen lovte John Gud at hvis han reddet livet hans denne gangen, skulle han omvende seg.

Gud hørte og svarte på John Newtons nødrop, men ikke overraskende, kort tid etter glemte han sin halvdel av avtalen og instinktivt var han snart tilbake til sin korrupte levemåte.

Gud var ikke ferdig med John Newton. Hans liv – som han trodde hadde sunket så dypt som det bare gikk an – ble enda verre. Ikke lenge etter dette befant den unge engelskmannen seg i Afrika. På et slaveskip hadde han røket uklar med mannskapet om bord, og de forlot ham i West Afrika hos en slavehandler. Der ble han dårlig behandlet på lik linje med slavene.

Lite visste han om at Gud hadde merket ham ut for å brukes med stor kraft i hans tjeneste.

Etter femten måneder i fangenskap, ble Newton løslatt og gikk om bord i skipet Greyhound som skulle reise tilbake til England. På turen opplevde de en voldsom storm hvor skipet nærmest ble ramponert av bølgene. Selv når stormen stilnet, fikk de ikke seile på grunn av ødelagte seil, og sjømennene hadde ikke krefter igjen til å arbeide. I fire uker fløt de omkring formålsløst, fortvilet og undrende på om de noen gang mer ville se land.

Under de lange timer i venting, gikk John Newtons tanker til Gud. Først konkluderte han med at hans synder var altfor store til å bli tilgitt. Deretter slet han med Bibelens lære.

Det var ikke før enda en mirakuløs utfrielse fra en storm, at han endelig kom til den overbevisning at det finnes en Gud som hører og besvarer bønner. Dette ble vendepunktet i livet hans. Nå var det ikke bare en selvgjort reformasjon, noe han hadde prøvd så mange ganger før, men i stedet kom han til en fast og sikker tro på Kristus. «Jeg var ikke lenger en vantro, og av hjertet gav jeg avkall på min tidligere gudløshet. Jeg ble oppriktig rørt, og hadde erkjennelse av at Guds nåde mot meg var ufortjent.»

John Newton ble faktisk ett markant eksempel på Guds nådes forvandlende kraft. Ikke bare ble han en frimodig forkynner som vitnet om sin frelser, og som fikk se mange sjeler vunnet for Herren, men han etterlot seg også en arv av bøker og salmer.

Kanskje er hymnen som uttrykker historien om hans egen omvendelse den Newton er mest kjent for. Sangen «Amazing Grace» har en tekst som minner hver enkelt av oss om Guds store underfulle nåde.

Engelsk: Amazing grace! How sweet the sound, that saved a wretch; like me! I once was lost, but now am found, Was blind, but now I see.     Norsk:   O, nåde stor og underfull som fant meg i min synd. Så svak jeg var, men ved Guds ord, jeg ser som før var blind