La deres ferd blant hedningene være god
Betraktninger fra 1 Peters Brev (33)

«La deres ferd blant hedningene være god, så at de, skjønt de baktaler dere som ugjerningsmenn, likevel må prise Gud på den dag når han besøker dem, fordi de ser de gode gjerninger dere gjør», 1 Peter brev 2:12.

Alle vi som er født inn i denne verden, ble født med en nedarvet syndig natur. (Med unntak av Den Herre Jesus Kristus, som var syndfri). Det skyldes fallet i Edens have, der våre første foreldre syndet mot Gud ved å ta av den forbudte frukten. Og slik kom synden inn i verden. Noen vil da kanskje si at: «Det er ikke min feil at jeg er en synder, hvis det er slik at jeg ble født med denne synden.» Isolert sett, kan det virke riktig, men det blir likevel en feil konklusjon. Det er riktig at vi som lever i dag ikke er skyldig i den synd og skyld som ble påført oss for ca 6000 år siden. Men er vi uten skyld?

Jesus Kristus har sonet all verdens synd, og derfor konkluderer noen med at, «Da er jo saken biff, og
det spiller ingen rolle hvordan jeg lever livet mitt, for Jesus har jo tatt bort all synd.» Men er det slik det skal forstås?  At siden han har sonet all vår synd, spiller det ingen rolle hvordan vi lever livet vårt?
De som sier det, mener nok også at det heller ikke er nødvendig å omvende seg fra sin synd. En kan bare leve som et uomvendt menneske, for Gud gir jo tilgivelse uansett, tenker noen.

Det er riktig at Jesus har tatt all verdens synd på seg: «Og han er en soning for våre synder, og det ikke bare for våre, men også for hele verdens», 1 Joh brev 2:2.
Men Den Herre Jesus gjør ett unntak. Det er nemlig én synd han ikke tok med seg opp på korset. Det må vel være mord kanskje, sier du?  Nei, den synden er sonet. Den eneste synden som Den Herre Jesus ikke tok på seg da han døde på korset var vantro. Hvis et menneske ikke vil tro på Jesus, da er det en utilgivelig synd. Da forstår vi at det ikke nytter å skylde på Adam. For alle Adams og menneskehetens synder var med i det store sonoffer som Den Herre Jesus tilveiebrakte på Golgata.
I Johannes 16:9 sier Den Herre Jesus det slik: «Synden er at de ikke tror på meg», (Bib. Selskapets overs.)

Vel, da er dette et godt budskap. Det er også betydningen av ordet evangeliet. Det glade budskapet er at Jesus tok all synd på seg. Mennesker som har gjort store synder i livet har ofte problemer med å tro dette.
Det virker så utenkelig at Jesus kan tilgi alle disse store stygge syndene. Men det er det Bibelen sier.
Da gjenstår det bare den ene synden, som er den største av alle synder – Hvis du og jeg ikke vil tro.
———————————————————————————————————————————————
                                      Etter Pistol duellen – En sann historie

De to italienerne sto rygg mot rygg, øynene deres blinket av hat og sinne. En gang hadde de vært gode venner og nære kollegaer. Faktisk hadde Charlie Bagnato reist til Sault Ste. Marie, (Canada) fordi den andre mannen, som var en slektning, hadde forsikret ham om at de kunne gjøre seg rik i en fart i denne blomstrende byen, som ligger ved en av de store innsjøene i Ontario. Men brutte løfter og knuste håp hadde ført til uenighet og deretter til bitter strid mellom dem.

Den eneste måten å få avgjort feiden på, bestemte de, var å møtes til en duell. Det forklarer hvorfor de stod rygg mot rygg, gjemt bak noen busker, hver mann med en pistol klamret i hånden. “En … to … tre!” De talte trinnene mens de marsjerte bort fra hverandre, de ti avtalte trinnene. “Ni … ti!” Bang! bang! Med en gang Charlie skjøt, dukket han ned, og kulen fra den andre pistolen gikk akkurat klar hodet og gjennom stråhatten til den andre. Motstander ble skutt i brystet og falt i bakken, og var momentant død.

Charlie ble med engang fylt av frykt og en overveldende skyldfølelse når det gikk opp for han hva han hadde gjort. Han prøvde å rømme til USA, men ble stoppet ved grensen. Han byttet til andre klær, og prøvde på nytt å krysse grensen, denne gangen klarte han å komme seg inn i Michigan. Charlie fant veien til Montana og var lettet over at han hadde klart å rømme. Men han klarte ikke å få seg jobb, og pengene hans var snart oppbrukt.

Han bestemte seg for å skrive til sin familie i Toronto for å be de om hjelp. Pengene kom, men det gjorde detektivene også. Charlie ble arrestert og ført tilbake for å stå for retten.

Charlie Bagnato hadde blitt oppdratt i en streng Romersk Katolsk familie. Han ble fylt av angst på grunn av sin forbrytelse, og søkte tilflukt til bilder av Jomfru Maria, Jesus og apostlene, men han kunne ikke finne fred.

To dager senere kom en dame som var en italiensk misjonær på besøk til fengselet. Det første hun sa var: «Charlie, hvordan havnet du opp i dette problemet?» Etter han hadde fortalt henne hele den triste historien, talte den snille damen trøstende ord til ham, noe som beviste for Charlie at hun brydde seg om sjelen hans. Hun leste til ham fra en italiensk bibel. Det var helt nytt for ham, og han skjønte det ikke. Men da hun tilbød ham Bibelen som en gave, tok han imot den med glede, og lovte å lese i den. Damen lovet at hun ville komme tilbake.

«Den kvinnen har noe ekte,» tenkte Charlie med seg selv. «Jeg vil gjerne ha det hun har!» Damen holdt sitt løfte og kom tilbake for å treffe Charlie. Denne gangen brakte hun ham litt frukt, som smakte helt vidunderlig etter de fattigslige fengselsmåltidene. Igjen leste hun til ham fra Bibelen og forklarte med enkle ord hvordan han kunne bli frelst. Etter en kort bønn forlot hun Charlie, og han så henne aldri igjen.

I de neste tre månedene leste Charlie sin bibel og forsøkte å forstå det. I tider med dyp fortvilelse ba han til bildene sine, men hans hjerte forblev fortsatt tomt. En dag leste han om Herren Jesus i Getsemane hagen. Han var spesielt imponert over ordene, «Og Han kom i dødsangst og bad enda mer inntrengende, og svetten hans ble som bloddråper som falt ned på jorden», (Luk 22:44)

«Nå forstår jeg hva det betyr!» Sa Charlie til seg selv. “Dette var det Jesus måtte lide da han visste at han skulle gå til korset for å dø for en fattig synder som meg.” Tårer fylte øynene hans da han utbrøt: “Det var alt for meg, alt for meg!” Han stolte helt på Frelseren som hadde dødd på korset for å ta bort alle hans synder. Han ble veldig glad i bibelverset i 1 Timoteus 1:15, «Det er et troverdig ord, fullt verd å motta: Kristus Jesus kom til verden for å frelse syndere, og blant dem er jeg den største.»

Samme dag ble Charlie Bagnato hentet fra sin celle og ført inn i rettssalen, hvor rettsaken mot ham begynte. Han ble dømt for drap, og dømt til femten år i Kingston Penitentiary fengselet. Men selv fengselsmurene kunne ikke hindre ham fra å nyte sin nyfunnede glede. Under sitt opphold i fengselet vitnet Charlie til mange av de andre fangene, og hadde gleden av å lede flere av dem til Frelseren. Etter at han ble løslatt, søkte Charlie fellesskap med andre kristne. Det var da jeg var så privilegert å bli kjent med ham og høre hans vitnesbyrd. Vi hadde gledelige stunder rundt Herrens bord, og i å forkynne evangeliet sammen på friluftsmøter på gatehjørnene. Charlie Bagnato er nå hjemme hos Herren, men vi ber om at hans vitnesbyrd vil bli til velsignelse, og lede mange til Frelseren, Han som totalt forandret Charlies liv.
Fortalt av Ernie Sprunt til bladet «Words of Life», oversatt fra engelsk av Ø.S.M