Hjelp til å finne himmelveien Nr. 1. 23 Jan. 2018, 7. Årgang

Han som ikke gjorde synd!
Betraktninger fra 1 Peters Brev (41)                                              

«Han som ikke gjorde synd, og det ble ikke funnet svik i hans munn», 1 Peters brev 2:22

Finnes det noe menneske som det kan sies om, at de ikke gjør, eller har gjort synd? Tenk deg nøye om. Vet du om noen som er uten synd? Hvis vi ser etter blant Bibelens Hellige menn må vi vel finne noen?

Hva med Noah, det står jo at «Noah var en rettferdig mann, ulastelig blant sine samtidige», 1 Mos 6:9. Noah og familien hans var de eneste menneskene som ble reddet fra vannflommen som til slutt dekket selv den høyeste fjelltopp på jorden med 7,5m vann, (1 Mos 7:20). Selv Noah var en synder. Etter vannflommen plantet han en vingård, og når han drakk av vinen ble han beruset og han kledde seg naken inne i teltet sitt. I Guds ord leser vi: «Drikk dere ikke drukne av vin, for det fører bare til utskeielser, men bli fylt av Ånden», Ef. 5:18. Hva utskeielser, i drukken tilstand, kan føre til har media fortalt om i det siste.

Hva med Daniel?  Var han en synder? Hele tre ganger blir han kalt: Du høyt elskede mann (Danial kap 9 og 10). I Esekiel kap 14 ramser Gud opp tre av de mest rettferdige menn i Bibelen: Noah, Daniel og Job.
Daniel var altså en rettferdig mann. Men var han likevel en synder? Vi vet at jødenes historie, slik vi finner den nedtegnet for oss i Det gamle testamentet, ikke skjuler noe som helst. Her blir livene til de vi leser om brettet ut. For Himmelens Gud hadde en hensikt med disse historiene: «Alt som før er skrevet, det er skrevet til lærdom for oss, for at vi skal ha håp ved det tålmod og den trøst som Skriftene gir», Rom 15:4. Jo, Daniel var også en synder, det sier han selv i følgende vers: «Mens jeg ennå talte og bad og bekjente min egen og mitt folk Israels synd . . . kom Gabriel», Danial 9:20-21.

Og slik kunne vi fortsatt, men vi ville kommet til samme konklusjonen som Skriften selv gir: «ALLE har syndet og står uten ære for Gud», Rom 3:23. «Det er ikke én rettferdig, ikke en eneste», Rom 3:10.

Men så var det dette mennesket som vi begynte med da: Mennesket Jesus fra Nasaret. Hva med ham? Var han en synder? Nei. Han gjorde ikke synd, og han var ingen synder. Dette kan også vitenskapelig forklares ved at et foster får sitt blod fra far, ikke fra Mor. Den syndige menneskenaturen som Maria hadde arvet, ble ikke videreført til Jesus gjennom Maria, som ble befruktet av Den Hellige Ånd. Jesus Kristus hadde blod fra sin himmelske Far. Jesus Kristus er derfor Guddommelig. Han er sann Gud og sant menneske.  Hvis du er interessert i å lese mer om kjemien i blodet, les følgende artikkel om dette på internett: https://www.jesus-is-savior.com/BTP/Dr_MR_DeHaan/Chemistry/04.htm

Ved fødsel ble alle, med unntak av Jesus Kristus, tilhørende den syndige Adamittiske slekten. Alle mennesker blir automatisk født inn i Den første Adams slekt. Jesus Kristus, derimot, ble stamfar for en ny slekt. Ved at vi vender oss til Jesus Kristus, og tror på Ham, får vi tilhørighet i den siste Adams slekten.
«Det første mennesket, Adam, ble til en levende sjel. Den siste Adam (Kristus) ble til en ånd som gir liv», 1 Kor 15:45. Når vi kommer til Ham, mottar vi dette evige livet.

Martin R. DeHaan, som har skrevet artikkelen om Kjemien i blodet, sier også følgende: «Før et menneske kan bli frelst, må det lære at det ikke kan frelse seg selv.»  Det var hensikten med det som er skrevet ovenfor, å vise at ingen kan frelse seg selv, ikke engang Noah eller Daniel. Videre, at frelse likevel er tilgjengelig for den som tar imot Jesus Kristus som sin frelser, fordi Jesus Kristus, som selv var uten synd, har tatt på seg den straff som vi fortjente. «Vi for alle vill som får, vi vendte oss hver til sin vei. Men Herren lot den skyld som lå på oss alle, ramme ham (Jesus)», Jes 53:6.


Et fanget publikum – En sann historie

Den verdensberømte evangelisten D. L. Moody ble engang spurt om å tale til de innsatte i et fengsel. Han svarte, at det ville han gjøre med glede. Siden det ikke fantes noe menighetslokale i fengselet, talte Moody til dem mens de satt på cellene sine. Han ble nødt til å stå foran et lite stål gjerde mens han talte til tre-fire hundre menn bortover en lang og trang gang. Han kunne ikke se dem han talte til, og det gjorde det særs vanskelig. Som Moody sa: «Jeg hadde aldri talt til nakne vegger før.»

Når møtet var over tenkte Moody at han ville se mennene som han hadde talt til, og hvordan de responderte til budskapet. Han kom til den første døren, der fangene som lettest ville hørt ham satt, og så inn gjennom den lille gluggen i døren. Men de så nesten ikke opp i hele tatt. Noen satt og spilte kort. «Hvordan står det til med dere der inne?», ropte Moody. Når de forstod at det var taleren som stod der, satte de seg opp. «Vell, Sir, vi ønsker ikke at du skal få den forståelse at vi er onde mennesker. Faktisk så var det vitnene i rettsaken mot oss som løy – og det er grunnen til at vi havnet her.» Moody gikk til neste celle og stilte en enslig fange samme spørsmålet: «Du skjønner det», svarte fangen, «Mannen som begikk forbrytelsen så ut akkurat som meg, og så tok de meg i stedet.»

Trist til sinns gikk Moody fra celle til celle i hele blokken, sjokkert over å høre at hver fange la ut hvert tenkelig argument til eget forsvar, og påberopte seg å være uten skyld. Ifølge disse mennene fortjente ikke en eneste av dem å være i fengsel. Etter å ha forlatt fengselet sa Moody: «Jeg har aldri, i hele mitt liv, sett så mange uskyldige menn samlet på ett sted. I følge de innsatte, var det ikke noen som kunne klandres, unntatt det urettferdige rettssystemet. Jeg ble motløs i det jeg vandret fra celle til celle, for hver eneste mann hadde sin egen unnskyldning. Hvis noen ikke hadde en unnskyldning, så fikk de hjelp av djevelen til å lage en.»

Men så møtte han på en synder. Ikke det at de andre ikke var syndere, men de hadde ikke blitt klar over sin synd. De trodde de var gode nok som de var. Mr. Moody hadde nesten gått igjennom hele fengselet før han endelig fant en mann som satt med albuene lent mot knærne, og med hodet i hendene. Mannen gråt. «Det kjentes som en forfriskende drikke», bemerket Moody, «å finne en mann som faktisk forstod at han var fortapt. Så jeg stod hos ham og viste ham en korsfestet frelser. Jeg fortalte ham hvordan Kristus hadde kommet for å søke og for å frelse det som var fortapt, for å åpne syndens fengselsdører og sette fanger i frihet.»

Den dagen ble D. L. Moody tilskuer til et mirakel. Han så en fortapt synder bli en hellig mann. Men det skjedde ikke før den mannen oppdaget at han var en synder som stod foran Gud.

Det er grunnen til at gode mennesker ikke kan komme til himmelen. Den Herre Jesus sa at han var ikke kommet for å kalle rettferdige – dvs. gode mennesker – men syndere til omvendelse. Så dette er sannheten. Du trodde kanskje at onde mennesker ikke kan komme til himmelen. Det er sant at deres synd ikke kan komme dit. Men når du oppdager at du er en synder, og at Kristus er syndige menneskers frelser, da kan du bli frelst.

Her er de gode nyhetene for syndere som ønsker en frelser: «Jesu, hans Sønns blod renser oss fra all synd», (1 Joh brev 1:7). Tro meg – dette er gode nyheter! Nei, ikke bare tro meg. Tro på HAM!

«Da Jesus hørte det, sa han til dem: Det er ikke de friske som trenger lege, men de som har ondt. Jeg er ikke kommet for å kalle rettferdige, men syndere til omvendelse», (Markus 2:17). (Truth for Youth, overs. øsm.)

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

w

Kobler til %s