Han som bar våre synder!
Betraktninger fra 1 Peters Brev (43)                                              

«Han som bar våre synder på sitt legeme opp på treet, for at vi skal dø bort fra syndene og leve for rettferdigheten. Ved hans sår er dere blitt legt», 1 Peter brev 2:24.

En del mennesker ble nylig spurt på gaten av NRK Dagsrevyen om hvorvidt de kjente til Påskesangene.
De aller fleste kjente ikke til den kjente påskesalmen: Påskemorgen slukker sorgen. Spørsmålet er hvor mange som vet hvorfor vi feirer Påske. Trolig vet en ganske stor del av befolkningen i Norge at det var da Jesus Kristus døde på et kors. Men har vi alle forstått rekkevidden av hvor stort det verket var som Jesus Kristus gjorde, at han gav sitt liv?

Vi las i verset ovenfor at «Han bar våre synder på sitt legeme opp på treet», dvs. opp på korset. Forstår vi hvor stort dette er?  Har vi virkelig forstått innholdet i dette verset?  Hvis vi vet hva synd er, og at vi til stadighet gjør synd, så vet vi kanskje også at vi en dag skal stå ansvarlig for våre liv. Enten må vi bære den synden selv, eller så må vi la en annen bære den for oss. Hvis noen sier nei til Jesus Kristus, så er det synonymt med å si: Jeg vil bære synden min selv den dag jeg skal dømmes av Gud. Vel, den som tenker slik får det akkurat som en vil. Den dag en skal frem for den store hvite trone, som vi finner omtalt bakerst i Bibelen vår, vil en måtte svare for hvert ett ord eller tanke eller gjerning. Den sanne men dårlige nyheten, til den som tenker slik, er at Gud ikke kan se igjennom fingrene med den minste synd. Hvis en har brutt ett av budene, så ser Himmelens Gud det som at hele Guds lov er brutt. «For den som holder hele loven, men snubler i ett bud, han er blitt skyldig i dem alle», Jakob 2:10.

Men Jesus tok jo vår synd, sier til og med noen som selv ikke har noe personlig forhold til Jesus. Og det stemmer. Jesus tok vår synd på seg. Her er vi ved påskebudskapets kjerne. Spørsmålet blir da bare: Tror du dette? Eller er det bare en kunnskap, noe du kjenner til, men ikke har noe forhold til?  Hvis vi tror det Guds ord sier om dette da blir det vårt. Hvis du tror dette, er det bare en ting som gjenstår: du må påkalle Jesus Kristus. «For hver den som påkaller Herrens navn SKAL bli frelst», Rom 10:13.

Når vi har påkalt Herrens navn, og blitt frelst, så skjer det noe helt fantastisk!  Da blir vi født på ny!
Og da slipper vi å komme for dommen, den dom som er nevnt ovenfor, dommen for Den store Hvite Trone, slik det står skrevet i Johannes Åpenbaring kap 20 vers 11. Og hvordan kan vi vite det?  Jo, det har vi Guds ord på, Han som ikke kan lyve: «Sannelig, sannelig sier jeg dere: Den som hører mitt ord og tror på ham som har sendt meg, han har evig liv. HAN KOMMER IKKE TIL DOM, MEN ER GÅTT OVER FRA DØDEN TIL LIVET», Joh 5:24.

La oss se på siste delen av verset i overskriften av dette brevet: «Ved hans sår er dere blitt legt.»
Når Jesus Kristus døde på korset, tok han All vår synd, og all vår sykdom på seg.  Noen mener at vi blir kvitt all synd og all sykdom her i livet, men det stemmer ikke. Det har vi ikke noe løfte om. Paulus bryter ut: «Jeg elendige menneske! Hvem skal fri meg fra dette dødens legeme? Gud være takk, ved Jesus Kristus vår Herre . . .» Rom 7:24-25. Så kommer det en dag, da vi ikke bare skal bli kvitt dette syndens legeme, men vi skal også bli fri fra all sykdom. «Vi sukker med oss selv, mens vi lengter etter vårt barnekår, vårt legemes forløsning», Rom 8:23.

Når det er sagt, så har vi mange løfter fra Gud om at vi skal få komme frem for ham med alt som tynger oss, her i livet, inkludert sykdom.  Den bibelske måten å gjøre det på, er å gjøre som Jesus Kristus selv gjorde, og som apostelen Paulus gjorde. Vi ber om Guds vilje, og vi får det svaret som Gud ser er best for oss, i evighets perspektiv. Paulus bad tre ganger om å bli kvitt noe som plaget ham, men Herrens svar var: «Min nåde er nok for deg.»  Paulus var tilfreds med det svaret. Den Herre Jesus bad tre ganger i Getsemane hagen, til sin Far i himmelen «Skje din vilje», og slik er det rett at vi ber også, enten det gjelder sykdom eller andre ting som møter oss i livet. «La os derfor med frimodighet tre fram for nådens trone, for at vi kan få miskunn og finne nåde til hjelp i rette tid», Hebreerbrevet 4:16.

– – – – – – – – – – – – – – – – – – – – – – – – – – – – – – – – – – – – – – – – – – – – – –

Å, salige stund uten like, Han lever, han lever ennu!

Han vandrer i seierens rike, Min sjel, hvorfor sørger da du?

Han er ikke lenger i graven, Hvor bleknet i døden han lå,

Jeg levende så ham i haven, Og aldri så skjønn jeg ham så.
– – – – – – – – – – – – – – – – – – – – – – – – – – – – – – – – – – – – – – – – – – – – – – – –

                                                    En Kjærlighetshistorie

I Nord-Irland hendte det engang på 1830-tallet at et forbudt kjærlighetsforhold ble til. Begrepet sosial rang ble holdt høyt i det landet. De som var så privilegert å bli født inn i en edel familie ble opplært til å tro at de hadde en høyere rang enn andre, og skulle derfor unngå noen sosiale forhold med dem.

Selv om John Pattersons familie ikke kom fra den aller høyeste adelen, og ikke hadde vært så velstående de to siste generasjonene, hadde de likevel edelt blod i årene, som det ble sagt.

John visste at han ikke burde ha blitt tiltrukket av den unge bondepiken Sheilagh med de fortryllende øynene. Men, uvitende om den sosiale rangen, grep kjærligheten Johns hjerte og ville ikke slippe taket.

Selv om det ble voldsomme protester fra familien, giftet John seg med kvinnen og mistet umiddelbart sin sosiale rang. Han var ikke lenger for en adelsmann å regne, ikke engang en adelsmann av litt lavere rang. I stedet ble han som en fremmed blant bøndene.

Kort tid etter seilte John og hans nye kone over Atlanteren og bosatte seg i øvre del av Canada, hvor de etablerte seg.

Der fant de, blant arbeiderklassen, en lykkelig eksistens. Etter hvert oppnådde de en viss grad av suksess og fikk leve et komfortabelt liv de siste årene. Men ofte, da hun så inn i de mørke øynene til sin elskede, husket Sheilagh at Johns kjærlighet hadde tvunget ham til å gi opp alt han hadde, og det på grunn av hans hengivenhet for henne.

Ja, det er en romantisk historie dette som hendte med ekteparet fra Nord Irland. Men vi er ikke bare lesere av en slik historie, vi er deltakere i en mye større og langt mer dyrebar kjærlighetshistorie.

Paulus gir oss den beste antydningen av hvilken pris vår brudgom, Jesus Kristus, måtte betale, slik vi leser det i 2 Korinter brev 8: 9 “For dere kjenner vår Herre Jesu Kristi nåde, at han for deres skyld ble fattig da han var rik, for at dere ved hans fattigdom skulle bli rike.»

Kristus forlot alt han hadde i himmelen for vår del. Han kom ned til jorden for å frelse oss. Deretter dro han tilbake til himmelen, hvor han nå venter på den dagen da han skal komme tilbake for å hente dem som har respondert på den kjærligheten. Da vil han hente oss hjem til seg for at vi skal få være hos ham. Hva er det som holder ham igjen slik at han ikke har kommet tilbake for å hente oss enda? Jo, han ønsker at så mange mennesker som mulig skal bli frelst fra en evig fortapelse. Er du en av dem som han venter på?  Har du aldri gitt noen respons på hans hengivne kjærlighet til deg?  Oversatt fra engelsk av Ø.S.M fra bladet: «Words of Faith.»