Dere var jo som villfarne får!
Betraktninger fra 1 Peters Brev (44)                                              

«Dere var jo som villfarne får, men er nå omvendt til deres sjelers hyrde og tilsynsmann», 1 Peter brev 2:25.

Vi kjenner alle til uttrykket: Dum som en sau. Hvor vidt sauer er dumme eller ikke, skal jeg ikke si så mye om. Men jeg husker en gang jeg kom kjørende, og en sau stod ved veikanten. Den ventet på at jeg skulle passere. Etter at jeg hadde passert, så jeg i speilet, og da fikk jeg se at sauen først snudde hodet litt til ene siden, og deretter til andre, for å se om veien var trygg å passere. Det er det vel ikke alltid at vi som går på to føtter gjør. Og likevel, det er noe med sauens vandring som ligner på mennesket. Peter, inspirert av Den Hellige Ånd skriver: «Dere var jo som villfarne får.»  Profeten Jesaja skriver følgende: «Vi for alle vill som får, vi vendte oss hver til sin vei», Jes 53:6.

At vi mennesker vender oss hver til sin vei, kan være en beskrivelse på at vi alle går oss vill, på forskjellige slags måter. Slik var det med dem som Peter skrev dette brevet til. De hadde vært villfarne,
men så hadde det skjedd en forandring. Nå var de omvendt til sin sjels hyrde og tilsynsmann. Det er Jesus Kristus. Han sier om seg selv: «Jeg er den gode hyrde. Den gode hyrde setter sitt liv til for fårene», Joh 10:11. Det var det han gjorde da han gav sitt liv for oss på Golgata. Han satte sitt liv til for å berge oss.

Åh! Hvor heldige vi er som har en slik hyrde. En som elsker oss så høyt, at han til og med var villig til å gå i døden for oss. David, som vi finner omtalt i Det gamle testamentet var en hyrde som elsket sauene sine.
«Kom det da en løve eller en bjørn og tok en sau fra hjorden, da sprang jeg etter den og slo den og rev sauen ut av gapet på den. Og reiste den seg så imot meg, tok jeg den i skjegget og slo den og drepte den», 1 Sam 17:34-35.

Peter kaller Jesus Kristus for vår sjels hyrde og tilsynsmann. Det er sjelen vår som så lett kan gå seg vill.
Jeg er en treenig skapning, skapt i Guds bilde. Jeg er en sjel, jeg har en ånd, og jeg bor i et legeme. At Jesus er hyrde for min sjel vil si det samme som at han tar seg av meg. David sier det så fint i salme 23:
«Herren er min hyrde, jeg skal ikke mangle noen ting.» Det vil si, en troende har nødvendigvis ikke alt, men er likevel tilfreds. Når en har Jesus, da har en det viktigste i liv og i død. «Han lar meg ligge i grønne enger.» En sau som har lagt seg ned er tilfreds. «Han leder meg til hvilens vann.»  Når en er frelst, da kan en hvile fra sine gjerninger, Heb 4:10. En trenger ikke lenger prestere noe. En er blitt Guds barn, av bare nåde, ved troen på Jesus Kristus.

     «Om jeg skulle vandre i dødsskyggens dal, frykter jeg ikke for ondt. For du er med meg, din kjepp og din stav trøster meg.» Det å slippe å frykte for fremtiden er ubeskrivelig stort. Vår hyrde har sagt følgende: «Og se, jeg er med dere alle dager inntil verdens ende», Matt 28:20. «Du dekker bord for meg like for mine fienders øyne.» Paulus inspirert av Den Hellige Ånd skriver i Rom 8:31 «Er Gud for oss, hvem kan da være imot oss?» Hva hjelper det om noen er imot oss, så lenge Jesus er med oss?

     «Du salver mitt hode med olje, mitt beger flyter over.» Det var konger og prester som ble salvet i Det gamle testamentet. Skriften kaller oss som er blitt frelst både konger og prester. «Men dere er en utvalgt ætt, et kongelig presteskap, et hellig (satt til side) folk», 1 Peter 2:7. «Bare godhet og miskunnhet skal etterjage meg alle mitt livs dager.»  Etterjaget av godhet, hvilken velsignelse! Hvor kommer all denne godheten fra?  Jo, fra vår sjelers hyrde og tilsynsmann, Jesus Kristus. «Og jeg skal bo i Herrens hus gjennom lange tider.» David skal stå opp igjen, og være med i det 1000 årige fredsriket som Skriften vitner om. Men etter at det 1000 årige fredsriket er over, så kommer evigheten. Da er tiden over.
Da er Paradis stedet for Guds folk. Dem som ikke er født på ny vil slippe å være i Guds nærhet. Stedet for dem er en evig fortapelse borte fra Gud. Selv om det er i en ufattelig pine, så vil det tross alt være bedre enn å være en ufrelst i himmelen. Ingen bør derfor anklage Gud og si at han er urettferdig.

Mens vi bodde i USA fortalte en venn av oss at han hadde fisket i en sterkt forurenset elv. Det utrolige var at han til og med spiste fisken! Vel, forestill deg en fisk som svømmer i vann som er sterkt forurenset av olje og kjemikalier.  Du sitter på dekk og fisker, og får denne fisken på kroken. På dekk har du to campingstoler, og du plasserer fisken i den ene slik at den kan sitte i solen og nyte det sammen med deg. Det er vel ikke vanskelig å forestille seg at den heller vil ned i det forurensede vannet enn å sitte slik. Den har nemlig ikke de forutsetningene som du har til å nyte solen. Den har en annen natur!

Slik er det med et menneske som ikke er født på ny. En kan ikke nyte himmelen. Et evig liv i Himmelen vil derfor være verre for et ufrelst menneske enn evig pine i fortapelsen. Jeg vil på ingen som helst måte bagatellisere den evige pine. Skriften har altfor mange alvorlige advarsler til det. Men det jeg sier er at Gud er nådig, og dem som ikke er skapt for himmelen, vil slippe å komme dit. Hør!  Gud er rettferdig! «Å dyp av rikdom og visdom og kunnskap hos Gud! Hvor uransakelige hans dommer er, og hvor usporlige hans veier», Rom 11:33. Du kan bli skapt for himmelen nå!  Hvis du ennå ikke har tatt imot Jesus Kristus som din sjels hyrde og tilsynsmann, så gi ham adgang i dag. Du vil aldri angre på det!

Må ikke utsettes!   En sann historie av D.L. Moody

I 1871 forkynte jeg en rekke prekener om Kristi liv i den gamle Farwell hallen i Chicago. Jeg talte fem kvelder på rad. Jeg forkynte om Jesu liv fra vuggen og til han stod for Pilatus. Det var da jeg gjorde en av mitt livs største tabber. Det var på den minneverdige natten i oktober, da brannklokken ringte uten at jeg tok hensyn til det. Du vet at vi var vant til å høre brannklokken ofte, og vi ble ikke så mye forstyrret av det. Jeg fullførte min preken og sa til dem som var samlet “Hva skal jeg gjøre med Jesus?”  Videre sa jeg:

«Nå vil jeg at du skal ta spørsmålet med deg og tenke over det, og neste søndag vil jeg at du skal komme tilbake og fortelle meg hva du skal gjøre med ham.»

Hvilken feil! Det virker nå som at Satan må ha vært i tankene mine da jeg sa dette. Siden da har jeg aldri våget å gi et publikum en uke for å tenke på deres frelse. Hvis de i løpet av den uken døde og gikk fortapt, ville de gitt meg skylden. “Nå er den aksepterte tiden.”

Jeg husker at Mr. Sankey sang, og hvordan stemmen hans ringte da han kom til dette slående verset:

                                                                           “I dag kaller Frelseren,

                                                                             Kom deg i sikkerhet!

                                                                     Rettferdighetens storm faller,

                                                                              Og døden er nær! “

Etter møtet dro vi hjem. Jeg husket at jeg gikk ned La Salle gaten sammen med en ung mann og vi så skinnet av flammene. Jeg sa til den unge mannen: “Dette betyr ødeleggelse for Chicago.”

Når Klokken var omkring kl 1 hadde Farewell Hallen brent ned, og ikke lenge etter så var kirken jeg hadde talt i også nedbrent, og alle de som hørte til der ble spredt.  Jeg har aldri sett det publikum igjen.

Mine venner, vi vet ikke hva som kan skje i morgen, men det er en ting jeg vet, og det er: Hvis du tar imot Guds gave, blir du frelst. Hvis du har evig liv, trenger du ikke frykte verken brann, død eller sykdom. La sykdom eller død komme, du kan likevel rope triumferende over graven hvis du har Kristus. Mine venner, hva skal du gjøre med Ham? Vil du ikke bestemme deg nå?