Fremfor alt, ha inderlig kjærlighet
Betraktninger fra 1 Peters Brev (74)
«Fremfor alt, ha inderlig kjærlighet til hverandre, for kjærligheten skjuler en mengde synder.» 1 Peters brev 4:8
Hvem er det apostelen sier vi skal ha kjærlighet til? Er det bare til dem som kaller seg personlige kristne
eller til alle mennesker? Jeg tror at svaret blir som i en hvilken som helst familie. Vi ønsker å vise kjærlighet til alle mennesker, men spesielt til dem som vi er i familie med. Paulus sier også noe om det:
«La oss derfor, mens vi har tid, gjøre det gode mot alle, men mest mot troens egne folk», Gal. 6:10
Dette er viktige formaninger til oss, ikke for at vi skal bli kristne, men fordi vi er kristne, vi som tror på Jesus Kristus som vår personlige frelser.
Slutten på dette verset kan være litt vanskelig å forstå: Hvordan kan kjærligheten skjule «en mengde med synder»? Betyr det at hvis en bare viser kjærlighet til noen, så vil all vår synd bli tatt bort? Nei, det betyr ikke det. Det er bare ett eneste middel som kan ta bort synder. Det er Jesu blod.
Igjen en merkelig påstand sier kanskje noen. Vi vet at blodflekker er uhyre vanskelig å få bort. I en kjent straffesak som pågår, er blodflekker som har blitt prøvd vasket bort, noen av grunnene til mistanke.
La oss gå til bunns i dette. Hvordan kan Jesu blod rense? Vel, for å forstå dette, så må vi forstå det bilde som er brukt. Skriften sier at vi mennesker har én ting til felles: «Alle har syndet og mangler Guds herlighet» Rom 3:10. Det er kun ett menneske som har levd på denne jorden som var og er syndfri. Det er Gud selv, legemliggjort i Jesus Kristus. Jesus var og er sant menneske. Han ble født av jomfru Maria. Samtidig var han også Guddommelig. Han ble fristet, men kunne ikke synde. For Gud kan ikke synde.
Det var ett menneske som brakte synden inn i verden, Adam. Det var også ett menneske som fjernet synden, Jesus Kristus. På samme måte som vi tilhører Adams slekt, ved fødsel, kan vi også tilhøre Jesu slekt, ved en åndelig fødsel. «Dere må bli født på ny!», Joh. 3:7
Jesus kom til verden med en eneste hensikt: Å dø på et kors for å ta på seg den skylden som vi hadde.
Og her er en ting som en bør merke seg: GUD ER RETTFERDIG! Han kan ikke bare se igjennom fingrene med synd og si: OK, det er greit. La gå! Nei, for da ville Gud blitt anklaget av Satan, Guds fiende. Valget for oss mennesker er enten å dø for vår egen synd og gå fortapt, eller tro på Jesus Kristus som vår redningsmann og få evig liv. Guds ord sier: «uten at blod blir utgytt, blir ikke synd tilgitt», Hebr. 9:22
Nå er vi så nært kjernen til Kristendom som det overhode er mulig å komme. «Det var en som var villig å dø i mitt sted for at jeg skulle leve ved ham», synger vi. «For så (på en slik måte) elsket Gud verden, at han gav sin Sønn den enbårne, for at HVER den som tror på ham IKKE skal gå fortapt, men ha evig liv.» (Joh. 3:16, Bibelen i ett nøtteskall.) Ved at Jesu blod ble utgytt på Golgata, får vi tilgivelse for våre synder hos Gud. Og dette er bildet: «og Jesu, hans Sønns blod renser oss fra all synd», 1 Joh. brev 1:7
Dette ble en lang forklaring på hvordan Jesu blod renser oss fra all synd. Så til spørsmålet igjen: Hvordan kan kjærligheten «skjule en mengde med synder»? Det betyr at ekte kjærlighet kan overse mindre feil som er begått av andre kristne. Vi husker på at vi selv har fått tilgivelse, og derfor kan vi tilgi vår bror.
Det hendte på Taiwan – En sann historie
For over tjue år siden (dette hendte på 60 tallet) måtte min familie flykte fra Kina til Taiwan. På vårt nye bosted skjedde det en dag noe som fikk en veldig betydning for oss alle. Den lille gutten i familien på bare ca. 4 år, dro avsted sammen med en annen liten kammerat for å leke ved vannbassenget på en skole i nærheten, noe de godt visste at de ikke hadde lov til. Så hendte det som alle fryktet: Mens de lekte, falt 4-åringen uti vannet. Kammeraten hans ble da så redd at han løp sin vei uten å fortelle noen om det.
Mange timer senere kom rektoren tilbake til skolen, og til sin forskrekkelse og gru oppdaget han liket av et barn som fløt i vannet. Han fisket det opp, men kunne naturligvis ikke få noe liv i det. Da han omsider fant ut hvem det var, sendte han bud på foreldrene. Guttens mor ble fra seg av sorg. Og hun forlangte å få ham avsted til et sykehus. Men som enhver vil forstå, var det for sent å redde ham. Legene kunne bare fastslå at han var død. Moren ville forøvrig ikke tro det, og tok gutten med seg til enda et sykehus. Men også her måtte legene bare erklære at gutten var død.
Nedtrykt tok hun med seg liket hjem og kledde det i likklær – ifølge deres kinesiske skikk og religion. Deretter skulle hun sitte å våke over det hele natten. Men midt på natten skjedde det umulige: Gutten satte seg opp, så på sin mor og sa: “Hvorfor har jeg disse klærne på meg?” Moren kunne ikke tro det hun så.
Hun tenkte det hele bare var et syn, og som i en drøm begynte hun å snakke til barnet. Husker du at du falt ned i bassenget? Den vesle fire år gamle gutten svarte sin mor: Ja det husker jeg. Jeg husker at jeg falt ned i vannet og jeg åpnet munnen for å rope om hjelp. Da strømmet vannet inn, og jeg så at det kom en mann… Moren avbrøt ham og spurte: – En mann, hvem var det? – Jo, sa gutten, – han kom og rakk ut sin hånd og dro meg opp av vannet! Moren tenkte da at det måtte være rektoren han hadde sett, så hun spurte: – Men vet du hva han heter da? Gutten svarte: – Vet ikke DU det da? Det var JESUS.
Denne familien hadde aldri før hørt om Jesus. De hadde heller ingen forbindelse med kristne mennesker Men ved at gutten på denne ufattelige måte kom tilbake til livet, kunne fortelle om han som “dro ham opp” – og endog kunne si hva navnet hans var – så førte det til at hele denne familien lærte JESUS virkelig å kjenne. De forlot sin gamle religion og ble personlig kristne mennesker.
Da han som satt og fortalte meg dette, var kommet så langt i sin skildring, stanser han opp og spør: – Vet du hvordan jeg kan vite at alt dette er sant? – Jo, JEG var den gutten..!
Av J.Pullinger – gjengitt i tidsskriftet «Tro og Fakta.»