Vær gjestfrie mot hverandre
Betraktninger fra 1 Peters Brev (75)
«Vær gjestfrie mot hverandre uten knurr!» 1 Peters brev 4:9
Hva vil det si å være gjestfri eller å vise gjestfrihet? Et ord som kom i tankene når jeg las dette verset er fra Jesu ord i Matt. 5:43-46
«Dere har hørt det er sagt: Du skal elske din neste og hate din fiende! Men jeg sier dere: Elsk deres fiender, velsign dem som forbanner dere, gjør vel imot dem som hater dere, og be for dem som forfølger dere, for at dere kan være barn av deres Far i himmelen. For han lar sin sol gå opp over onde og gode, og lar det regne over rettferdige og urettferdige. Om dere nå elsker dem som elsker dere, hva lønn har dere da? Gjør ikke også tollerne det samme?»
Her lærer Jesus oss at å elske dem som elsker oss, egentlig ikke er det helt store. Det kan hvem som helst gjøre. Men derimot å elske våre fiender, det er stort, og det kan vi kun få til hvis vi selv har opplevd å motta Guds tilgivelse og kjærlighet.
Hvis vi skal anvende samme prinsippet når det gjelder gjestfrihet, så betyr det at å være gjestfrie mot dem som elsker oss, og som vi elsker, venner familie etc. det er ikke det helt store, for det kan hvem som helst gjøre. Å være gjestfrie mot dem som vi kanskje ikke kjenner eller har et forhold til, eller er i slekt med derimot er stort i Guds øyne.
Hebr. 13:2 sier følgende: «Glem ikke gjestfrihet! For ved den har noen hatt engler til gjester uten å vite det.» Abraham er et godt eksempel for oss, og vi leser i 1 Mosebok 18:1
«Så åpenbarte Herren seg for ham i Mamres terebintelund, en gang han satt i teltdøren midt på heteste dagen. Han løftet sine øyne, og se, tre menn sto foran ham. Da han så dem, løp han dem i møte fra teltdøren, bøyde seg til jorden og sa: Herre, dersom jeg har funnet nåde for dine øyne, så ber jeg deg, gå ikke din tjener forbi! La oss få hente litt vann så dere kan få vasket føttene, og hvile dere her under treet. La meg hente et stykke brød så dere kan styrke dere før dere drar videre – siden dere nå har lagt veien om deres tjener. Og de sa: Gjør som du har sagt! Da skyndte Abraham seg inn i teltet til Sara og sa: Skynd deg, ta tre mål fint mel, kna det og bak kaker! Abraham løp også bort til buskapen og hentet en fin og god kalv, og ga den til tjenestegutten, som skyndte seg å lage den til. Så tok han rømme og melk og kalven som han hadde gjort i stand, og satte det fram for dem. Og han sto hos dem under treet mens de spiste.»
Etter hvert forstod nok Abraham at dette var tre helt usedvanlige sendebud, der Herren selv, den pre-inkarnerte Jesus var en av dem (Pre-inkarnerte Jesus = slik Jesus var før han ble født inn i denne verden).
Men til å begynne med, så disse ut som helt ordinere menn som var på vandring forbi stedet Mamres terebinte lund. Abraham så tre menn. Han bøyde seg til jorden for dem. Tilbød seg å hente vann til vasking av føtter, og til å få hvile seg i skyggen under et tre. Sara bakte kaker, og Abraham hentet en fin og god kalv
som tjenestegutten laget til. Så tok han rømme og melk og kalven som han hadde gjort i stand, og satte det fram for dem. Selskap fikk de også: «Og han stod hos dem under treet mens de åt»
Den Herre Jesus beskriver ekte gjestfrihet på følgende måte: «Når du gjør gjestebud til middag eller kvelds, skal du ikke be venner og brødre og slektninger eller rike naboer. For da vil de be deg igjen, og du får gjengjeld. Men når du gjør gjestebud, da innby fattige, vanføre, lamme, blinde. Da skal du være salig. For de har ikke noe å gi deg igjen. Men du skal få det igjen i de rettferdiges oppstandelse», Luk 14:12-14
En sann historie om hva som skjedde 11 september 2001 – av Robert Matthews
En mann fra Norfolk, Virginia ringte en lokal radiostasjon for å dele denne historien den 11. september 2003, TO ÅR ETTER TRAGEDIEN den 9.11.2001. Hans navn var Robert Matthews.
Dette er hans egne ord: Noen uker før 11. september 2001 fant min kone og jeg ut at vi skulle få vårt første barn. Hun planla en tur ut til California for å besøke søsteren. På vei til flyplassen ba vi om at Gud skulle gi min kone en trygg tur og være sammen med henne. Kort tid etter at jeg sa ‘amen’, hørte vi begge en høylytt smell, og bilen ristet noe voldsomt. Vi hadde punktert et dekk. Jeg byttet dekk så raskt jeg kunne, men vi mistet likevel flyet hennes. Begge var vi veldig skuffet mens vi kjørte hjem.
Så fikk jeg telefon fra min far som var en pensjonert brannmann fra New York Fire Department. Han spurte hva min kones flightnummer var, men jeg forklarte at vi hadde mistet flyet. Faren min informerte meg da om at flyet hennes var det som krasjet i det ene tårnet. Jeg var for sjokkert til å snakke. Min far hadde også flere nyheter for meg; han skulle hjelpe til med å redde ut mennesker. ‘Jeg kan ikke bare sitte å se på dette; Jeg må gjøre noe.’ Jeg var selvfølgelig opptatt av hans sikkerhet, spesielt fordi han aldri hadde gitt sitt liv til Kristus.
Etter en kort diskusjon visste jeg at han hadde bestemt seg. Før han la på røret sa han, “ta godt vare på barnebarnet mitt.” Det var de siste ordene jeg fikk høre far si; han døde mens han hjalp til i redningsinnsatsen.
Gleden over bønnesvaret om at min kone hadde blitt bevart, endret seg raskt til sinne. Jeg var sint på Gud, på min far og på meg selv. Jeg gikk i nesten to år og beskyldte Gud for at han tok bort faren min. Min sønn fikk aldri sjansen til å bli kjent med bestefaren sin. Faren min hadde aldri akseptert Kristus som sin personlige frelser, og jeg fikk heller aldri si farvel til ham.
Så skjedde det noe. For omtrent to måneder siden, mens jeg satt hjemme med kona og sønnen min, banket det på døren. Jeg så på kona mi, men jeg forstod at hun ikke ventet noen. Jeg åpnet døren, og der stod et ektepar med et lite barn. Mannen så på meg og spurte om faren min het Jake Matthews. Jeg fortalte ham at det stemte. Han tok raskt tak i hånden min og sa: ‘Jeg har aldri fått sjansen til å møte faren din, men det er en ære å møte sønnen hans.’ Han forklarte meg at kona hans hadde jobbet i World Trade Center og hadde blitt sperret inne etter angrepet. Hun var gravid og hadde opplevd å bli sittende fastklemt i noen bygningsrester som hadde rast sammen. Han forklarte da at faren min hadde vært den som hadde funnet min kone og hjulpet henne løs. Øynene mine ble fulle av tårer da jeg tenkte på at faren min gav livet for denne kvinnen og barnet som hun bar. Så fortalte mannen videre: ‘Det er noe annet du trenger å vite.’
Kona hans fortalte meg at da faren min arbeidet med å frigjøre henne, snakket hun med ham og ledet ham til Kristus. Jeg begynte å gråte over de gode nyhetene. Nå vet jeg at når jeg kommer til himmelen, vil min far stå ved siden av Jesus for å ønske meg velkommen, og at denne familien ville være i stand til å takke ham selv. Da gutten deres ble født, kalte de ham Jacob Matthew, til ære for faren minn som ga livet sitt slik at mor og baby kunne leve. Gud kaller ikke de kvalifiserte, han kvalifiserer de som kalles.